The Birthday Party – Junkyard (Missing Link LP, 1982)

1) She’s Hit; 2) Dead Joe; 3) The Dim Locator; 4) Hamlet; 5) Several Sins; 6) Big-Jesus-Trash-Can; 7) Kiss Me Black; 8) 6″ Gold Blade; 9) Kewpie Doll; 10) Junkyard

Med Prayers On Fire og singler som Release The Bats, ble The Birthday Party en stor inspirasjonskilde for gothscenen i England. At band som The Cult, Sisters Of Mercy, Alien Sex Fiend, Sex Gang Children og andre hadde et godt øre til The Birthday Party og Bauhaus, som de to fremste gruppene på denne scenen, var det liten tvil om. Også gruppas utseende, og da særlig det syltynne fugleskremselet Cave, gjorde et voldsomt inntrykk på omgivelsene. Nick Cave og Bauhaus vokalist Peter Murphy ble begge delvis ufrivillige forbilder for en generasjon unge mennesker som kledde seg opp svart, sminket seg tungt og hadde håret i en mest mulig kaotisk «frisyre».

Få, om noen, av de andre artistene som var tilknyttet scenen var i nærheten av The Birthday Partys musikalske intensitet og kvalitet. Gruppa inspirerte også band i utkanten av gothscenen til å gyve løs med avantblues, hvorav de aller fleste oppdaget hvor vanskelig det var å skape noe unikt med dette som utgangspunkt. Ingen var som The Birthday Party. 

Da gruppa skulle spille inn sitt tredje album, var det med betydelige forventinger fra musikkpressen og en økende fanskare. Tidligere plater, og ikke minst det formidable ryktet de hadde som liveband, spant forventingens bue til bristepunktet. De fem guttene fulgte samme prosedyre som ved innspillingen av forgjengeren. Temmelig nøyaktig ett år etter innspillingen av Prayers On Fire, i desember 1981, satte de igjen føttene på australsk jord. I Melbourne spilte de så inn Junkyard. Tony Cohen var med på produksjonen, som sist. Denne gangen supplerte de også med noen innspillinger i London på vårparten 1982. Missing Link var fortsatt plateselskapet deres, og også denne gangen med lisensiering til 4AD, som var i ferd med å få virkelig sving på sakene.

En av åttitallets beste plater gjemte seg bak et avsindig omslag, som til fulle bekreftet gruppas blanding av hemningsløs støyrock, dystre tekstunivers og mørk humor med solide doser galskap. Omslaget var en tegning av Ed Roth og Dave Christensen, der man virkelig kunne snakke om «hell on wheels», med glimt i øyet. Det var befriende med et så humoristisk omslag rundt det vanvittige stykket rockemusikk som befant seg i rillene.

Produksjonen var perfekt i sitt metalliske skrammel, og var langt mer «rett i trynet» enn på forgjengeren. Her ble det luftet godt og gitt plass til alle instrumentene, uten noen form for glossy bearbeiding. Gitarene stakk og saget seg inn i skallen på lytteren, trommer og bass formelig ramlet fremover og Cave hadde et svare strev med å holde rockbeistet såpass under kontroll at stemmen hans lot seg høre. Sangene var mer konsentrerte i sin brutale blues-støyrock. Samtidig var det ingen mangel på fengende øyeblikk og heller ikke på nyanser.

Variasjonen mellom tilnærmet beherskede avant-bluesnummer og de drøye punk-utblåsningene ga Junkyard en perfekt balanse. Førstnevnte representert gjennom det lange åpningssporet She’s Hit, som traff med stor kraft. Et slepende, drøyt stykke sørstatsskrekk, med fyrbøter Cave i front. Like mørk, men hakket mer avkjølt, var den lumre Several Sins, som tok i bruk stemmen til flere av medlemmene i et mannskor fra helvete. De uhemmede raseri- og angstanfallene ble vist frem i betongrocken på Dead Joe, Big Jesu Trash-Can og ikke minst den balstyrige Kiss Me Black. Her fikk gruppa vist seg frem som det kollektivet de var, få har hverken før eller siden oppnådd samme energi, løssluppenhet og samtidig en slags musikalsk eleganse som disse aussiene den gang da i 1982.

Junkyard var en oppdatering av sekstitallets garasjerock, Stooges protopunk, MC 5s freejazz-dyrking, blodfunk ala Funkadelic på det råeste og ikke minst Captain Beefhearts avantblues. Alt iblandet Caves fascinasjon for sørstatsgotikk, tung gammeltestamentlig angst, anger og død. Om Cave stod frem med en egen stemme på forgjengeren, var han fullstendig herre i eget (gale)hus på Junkyard. Fra og med Junkyard og noen plater inn i solokarrieren var han på sitt mest demonisk utagerende, der stemmen hans ga liv til voldsomme fortellinger om liv og død, gjerne med religiøst opphav, og fyrt opp på en blanding av ungdommelig pågangsmot, nådeløs livsførsel og tung rusmisbruk. Paranoiaen var aldri mer enn noen millimeter unna å rasere hele skiten. 

Gruppa hadde også en viss kunstrock-åre, om ikke uttrykt direkte i musikken så i innstilling og ånd. Caves sans for dadaisme, kombinert med Mick Harvey og Roweland S. Howards musikalske evner og utforskertrang, gjorde Junkyard til et album rocken knapt har hørt maken til siden. Junkyard, sammen med Black Flags Damaged, tidlig black metal, enkelte utbrudd av japansk støy og psykedelia og Wolf Eyes mektigste støyrockskudd, var siste gang det oste virkelig fare og faenskap av rockemusikken. The Birthday Party løftet inspirasjonene sine inn i åttitallet, og fornyet rockmusikken samtidig.  

Rating: 10/10