Anathema – A Fine Day To Exit (Music For Nations cd, 2001)

1) Pressure; 2) Release; 3) Looking Outside Inside; 4) Leave No Trace; 5) Underworld; 6) (Breaking Over The) Barriers; 7) Panic; 8) A Fine Day To Exit; 9) Temporary Peace

Anathema slet med å holde en stabil besetning. Martin Powell (også med i My Dying Bride) var knapt innom før han var ute igjen. Han forsvant til Cradle Of Filth, noe som sikkert var en lønnsom «overgang», rent økonomisk, om ikke kunstnerisk. Innavlen var ikke snauere enn at Les Smith tok turen fra Cradle Of Filth og til Anathema. Et rent «spiller bytte» der altså. Dermed var det (for de som sliter med å følge med på viderverdighetene) brødrene Cavanagh (sang, gitarer, keyboards), Dave Pybus (bass), John Douglas (trommer) og Les Smith (tangenter, programmering) som utgjorde Anathema da vi hadde kommet frem til A Fine Day To Exit. I tillegg må gjestevokalist Lee Douglas nevnes. Hennes vokal løftet de sangene hun bidro på.

Trommeslager Douglas hadde hatt med tre låter på forgjengeren, og fortsatte å være en sentral bidragsyter også på A Fine Day to Exit. Det var åpenbart plass til det etter at Duncan Patterson hadde sagt takk for seg. Denne gangen skrev Douglas tre låter alene, og bidro i tillegg med tekst til hoved komponist Danny Cavanaghs sanger. Anathemas musikalske signatur var sterk, og som komponister var de to ganske like. Sangene gikk stort sett i midt tempo, med lange melodilinjer og dynamikk i form av skifte mellom rolige og aggressive partier. Uansett hvem som komponerte hang det nærmest patenterte tungsinnet over det hele, forsterket av Vincent Cavanaghs vokal. Han hadde utviklet seg sin siden han «måtte» lære å synge da gruppas opprinnelige vokalist sluttet etter debuten, og han hadde utvidet registeret sitt. Tidvis kunne han minne om Steven Wilson, og det var ingen dårlig attest.

Etter to album med Kit Woolen valgte Anathema å samarbeide med produsenten Nick Griffiths denne gangen. Engelskmannen Griffiths hadde jobbet mye med Roger Waters, noe som sikkert gjorde fristelsen til å bruke ham uimotståelig for Anathema. Griffiths skulle dessverre dø kun fire år senere, bare 54 år gammel.

Griffiths gjorde en grei, men ikke eksepsjonell jobb med Anathema. Om det var låtmaterialet, arrangementene eller produksjonen som manglet en viss x-faktor, var ikke enkelt å få taket på. Konklusjonen var etter mye, delvis frustrerende lytting, at svaret var litt av alt. A Fine Day To Exit manglet de to forgjengernes dynamikk, og fremstod tidvis som en litt grå lytteopplevelse. Da skal jeg skynde meg å legge til at man hadde vendt seg til svært høyt nivå gjennom Alternative 4 og Judgement, og at det aldri ble dårlig, men likevel en viss avmatning etter de sterke forgjengerne. 

Stilmessig fortsatte gruppa i samme stil som tidligere, selv om metal kvotienten var enda mindre denne gangen. Konverteringen til alternativt rock band med progressiv helning var nå fullendt. Flere anmeldere pekte på Radiohead som en sentral inspirasjonskilde. Inspirasjonen fra Oxford-gruppa var hørbar, men langt fra så åpenbart som mange skulle ha det til. Og i så tilfelle var det pre-Ok Computer Radiohead det var naturlig å sammenligne med. Det var riktignok en mer offensiv bruk av elektronikk og tangenter denne gangen, men alltid kun som krydder og stemningsgiver, og slett ikke som den premissgiveren elektronikken var på Radioheads mesterverk fra året før, Kid A.

A Fine Day To Exit var ujevn, men det var ting å hente inn. Det startet godt, med den hissige instrumentalen A Fine Day, før akustisk gitar og synthpludder løftet plata i gang for alvor med Release, hvor Vincent sang mot koret og det hele ble dradd inn mot alternativ rock av tiden. Her kombinerte Anathema en sterk komposisjon med et elegant arrangement. Et klart høydepunkt. 

På den vakre balladen (Breaking Over The) Barriers sang Cavanagh duett med Lee Douglas. Hun viste her hva hun kunne tilføre Anathema, og som gruppa trengte; eleganse, ynde og en porsjon optimisme. Underworld hadde et saftig, direkte og kledelig rockedrag, selv om melodien ikke var all verden.

Avslutningsporet Temporary Piece var den andre duetten mellom Vincent Cavanagh og Lee Douglas, og hadde mye av det samme løftet som Barriers hadde.

De siste ti minuttene av albumet var overlatt til felt opptak og mislykkede forsøk på humor (et mas om en kylling gikk igjen), før en akustisk, Pink Floyd-inspirert ballade avsluttet det hele. 

Rating: 7/10