Black Dice – Broken Ear Record (DFA cd, 2005)

1) Snarly Yow; 2) Smiling Off; 3) Heavy Manners; 4) ABA; 5) Street Dude; 6) Twins; 7) Motorcycle

Trommeslager Hisham Bharoocha sluttet i Black Dice på våren 2004. Bharoochade hadde vært en viktig bidragsyter. Hans tilstedeværelse hadde vært sentral både på plate og fra scenen.

Bharoochas takk for seg medførte at gruppa måtte avlyse en planlagt turne med Animal Collective. Black Dice mistet en del av momentet, men valgte å fortsette, og da som trio. Brødrene Copeland og Aaron Warren spilte inn sitt tredje album i Australia i de første månedene i 2005. Broken Ear Record kom så ut på DFA i september 2005.

I den grad man forventet at tapet av trommeslageren skulle medføre at gruppas uttrykk ble mindre rytmisk, var resultatet det stikk motsatte. Broken Ear Records var gjennomgående rytmebasert. De lange ekspansive flatene av lyd fra de to forgjengerne var så godt som forlatt, og hele albumet klokket inn på 38 minutter, fordelt på syv spor. 

Broken Ear Record var et klart brudd med tidligere utgivelser, selv om spesielt Creature Comforts hadde tunge, rytmiske innslag. Denne gangen var rytmene senteret i musikken. Black Dice hadde forlatt natur, dyreliv og varme, åpne landskap til fordel for storbyen. Broken Ear Record var kaldere og hardere, der Black Dice, med ståsted i asfaltjungelen, flørtet med dansemusikk. Dansemusikk som i Chemical Brothers på vrangen; «store», kjølige rytmebokser var basis for gruppas sedvanlige utfall og innfall. Broken Ear Records var likevel ikke «enklere» enn forgjengerne. Teksturer lå fortsatt i mange lag, og var konstruert med gruppas særpregede blanding av det viltre umiddelbare og det gjennomarbeidede.

Dessverre ble ikke Broken Ear Record fullt ut vellykket. Plata hadde ikke den ustyrlige sjarmen og elegansen til forgjengerne. Den var heller ikke like umiddelbar, i den grad et slikt uttrykk kunne brukes om Black Dice. Broken Ear Records krevde mange gjennomlyttinger før den åpnet seg, og selv etter iherdig innsats var det vanskelig å være helt fornøyd. Samtidig hadde Beaches & Canyons og Creature Comforts lagt lista usedvanlig høyt. Best utbytte fikk man om man la til side forventingene om hva Black Dice burde være, og bare lot seg omslutte av Broken Ear Record – helst på høyt volum.

Om man lot seg drukne i lyden, fikk man en tidvis kul opplevelse av storby, farlige klubber og uforklarlige hendelser. Broken Ear Record var en surrealistisk reise i en egen rytme-verden, der mye kunne skje.

Åpningssporet Snarly Yow satte stemning og retning, der den banket frem på noe som minnet om en elektrobeat, omsluttet av avsindige teksturer og støy fra galehuset; Black Dice var fortsatt forunderlig frie og usjenerte! Den påfølgende Smiling Off fortsatte i samme spor, men var «slemmere» og mer knudrete i sin innadvente storbyangst; Smiling Off hakket seg frem over åtte minutter, mens musikken sakte løste seg opp. 

Etter til sammen atten minutters intenst rytmekjør, fikk lytteren hvile i fire minutter, i seig-vakre meditasjoner av loops i Heavy Manners og ABA. Deretter banket det i vei igjen, med en hissig miks av ren støy, «stygge» rytmer og døve munker på vei ut av norsk industri. Twins romlet og raste i to minutter før Motorcycle avsluttet det hele.

Motorcycle var et klart høydepunkt, sammen med Snarly Yow. Motorcycle var platas mest rendyrkede blunk til dansegulvet, med usedvanlig kontant beat, koblet med afroinspirerte gitarfigurer og snerrende støy. Så kunne de ikke fri seg fra å legge på en intens, bjeffende og hoiende vokal på toppen. Sånn for sikkerhets skyld.

Ingen skulle beskylde Black Dice for å gjøre det enkelt for hverken seg selv eller lytterne.

Rating: 7/10