Cabaret Voltaire – The Crackdown (Some Bizarre/Virgin LP, 1983)

1) 24-24; 2) In The Shadows; 3) Talking Time; 4) Animation; 5) Over And Over; 6) Just Fascination; 7) Why Kill Time (When You Can Kill Yourself); 8) Haiti; 9) Crackdown

Det musikalske landskapet i England endret seg dramatisk utover åttitallet. Unge, sinte og/eller deprimerte menn ble sakte men sikkert byttet ut med glamorøse idoler, dansemusikk og mote. Endringene oppstod ikke over natten. Allerede på slutten av syttitallet var det sådd spirer til det som ble New Romantics-bevegelsen. Det begynte strengt tatt som mote, men tok raskt steget over i musikkens verden, der unge moteløver kledde opp den dansbare musikken sin i etterlatenskapene fra artister som Roxy Music, David Bowie og T. Rex. Ut av dette kom band som Spandau Ballett, Duran Duran, Visage og Culture Club. Resultatet var ofte en overfladisk og lite næringsrik musikk, men som likevel maktet å sette standarden for store deler av den kommersielle popmusikken på åttitallet.

Samtidig spredte synthpop og elektronisk dansemusikk seg som ild i tørt gress. Depeche Mode ledet et enormt felt av synthpopere, og New Orders Blue Monday revolusjonerte den elektroniske dansemusikken, også i afroamerikanske miljøer. 

I dette musikalske verdensbilde hadde Cabaret Voltaire en utvikling fra det strengt industrielle, via stram postpunk, til et «stivt» dansbart uttrykk, pepret med influenser fra fri jazz, feltopptak og den mest kranglete enden av postpunk. Utviklingen kulminerte med gruppas to beste album, Red Mecca og 2×45.

The Crackdown var et steg inn i en ny verden. Om ikke Cabaret Voltaire flyttet inn under den mest kommersielle discokula, var The Crackdown et tydelig steg inn i den kommersielle delen av popmusikken. The Crackdown var deres første album på Some Bizarre, plateselskapet som ble stiftet av originalen Stevo Pearce i 1981. Han hadde artister som The The, Psychic TV, Soft Cell og Foetus i stallen. 

Cabaret Voltaire fikk Killing Joke medlem Flood til å produsere albumet. Det var første gangen de brukte en utenforstående produsent. Flood, kjent som Mark Ellis for sin mor, fikk etter hvert en utrolig rekke artister på sin merittliste. New Order, U2, Nine Inch Nails, Depeche Mode og Ministry var kun toppen av en lang liste.

Flood ga The Crackdown et helelektronisk uttrykk. Borte var de fleste drag av industriell støy, stygge gitarutflukter og andre avantgardistiske tilbøyeligheter. Tilbake stod en tilnærmet rendyrket, beatbasert, hvit funk. For første gang hadde Kirk og Mallinder skrevet noe som nærmet seg sanger-som-sanger, med vers og refreng. Mallinder hadde også lagt av seg den verste hvesingen og nærmet seg normal vokalbruk. 

Selv om gruppa hadde lagt om i en mer tilgjengelig retning, var det likevel langt til den uforpliktende enden av dansepop. Stemningen var fortsatt mørk og utrivelig, og gruppas inspirasjon var hentet fra den mer insisterende delen av funken; mer tidlig Funkadelic enn sen Earth, Wind And Fire. Dermed hadde Cabaret Voltaire både musikalsk sinnelag og troverdighet i behold, i den grad det betød noe i et England som ville ut på dansegulvet, i vill flukt fra Thatchers skrekkregime.

The Crackdown var en brukbart vellykket oppvisning i elektronisk, alvorlig hvitmannsfunk. Cabaret Voltaire lyktes med, om ikke å skape et direkte melodisterkt album, å skru sammen et knippe fengende låter man både kunne danse til og samtidig ha glede av fra sofaen. Helhetsinntrykket var likevel litt vel kjølig elektronisk. Det var som om Cabaret Voltaire var ute etter det motsatte av soul; som om de ønsket å trekke sjelen ut av dansemusikken. Mangelen på sjel gjorde at lyttingen over tid ble litt trå, i mangel på emosjonell respons fra musikken. The Crackdown var likevel jevnt over underholdende lytting, med noen særlige høydepunkt. Just Fascination ble sluppet på singel. Den gikk riktignok kun til 94. plass i UK, men var en herlig elektronisk funkdrager. Den fikk godt med radiospilling, og var med på å dra albumet opp til en 31. plass på de britiske listene. Dèt var en soleklar bestenotering for Cabaret Voltaire så langt. 

Den hissige, vriene Over And Over ble første gang vist frem for platepublikum på livealbumet Hai! fra året før. Den gjorde seg enda bedre i studioversjon, med stumpe beats og New Ordersk synth. Det dubinfiserte tittelsporet fortjente også en fjær i hatten. Her var rytmikken åpenbart inspirert av det kongene Sly & Robbie bedrev på den tiden, enten de backet Grace Jones, Serge Gainsbourg eller roots reggae artister fra Jamaica. Fett låt det uansett. Haiti skilte seg litt ut, med en mindre omfattende produksjon og mer uro i lydbildet, som en mash av Red Mecca og The Crackdown.

Rating: 7/10