Black Dice – Load Blown (Paw Tracks cd, 2007)

1) Kokomo; 2) Roll Up; 3) Gore; 4) Bottom Feeder; 5) Scavenger; 6) Drool; 7) Toka Toka; 8) Cowboy Soundcheck; 9) Bananas; 10) Manoman

Etter tre album var det slutt på samarbeidet mellom DFA og Black Dice. Gruppa fant seg et nytt hjem på Paw Tracks, plateselskapet til svirebrødrene i Animal Collective, som på flere vis gikk hånd i hånd med Black Dice gjennom 2000-tallet. Tilsynelatende var det en «vennlig» skilsmisse fra DFA, der Black Dice tok med seg materiale de hadde spilt inn mens de var på selskapet. Load Blown var nemlig ikke et ordinært nytt studioalbum fra Black Dice, men en samling av tre utgivelser fra perioden 2006 – 2007. 

Load Blown bestod av de tre sporene fra deres siste utgivelse på DFA, 12″ Monoman, som i tillegg til tittelsporet bestod av Gore og Toka Toka. Videre var den første singelen på Paw Tracks, med sporene Roll Up og Drool med, og det samme var EPen Load Blown, som bestod av fem sanger, som alle ble med på albumet Load Blown. Forvirret? Til sammen ti spor med samlet spilletid på 46 minutter var dermed det lytteren fikk servert på albumet Load Blown.

Selv om Load Blown var samlet sammen av tidligere utgivelser, fremstod plata som et helhetlig album. Musikken var spilt inn i løpet av en relativt kort tidsperiode (under to år) og låtene konsentrerte seg om den samme musikalske tematikken, mer eller mindre.

Load Blown var en fortsettelse og foredling av ideene fra Broken Ear Record; dansbar, elektronisk musikk av det eksperimentelle slaget. Load Blown var mer rett på enn forgjengeren og tidvis tett på tekno. Black Dice tok korteste vei på så godt som samtlige spor, hvor tone og melodi ble avslørt umiddelbart, og deretter repetert og behandlet gjennom hele låten. Det var lite igjen av den oppbygging og utvikling Black Dice hadde hatt for vane i låtene sine tidligere. Black Dice var fortsatt eksperimenterende og tidvis «vanskelige» i anslagene, men det var en direkthet og insisterende vilje til å komme gjennom til lytteren som ikke hadde vært der tidligere. Samtidig forholdt musikken seg til trangere rammer, og det Load Blown kunne bli vel autistisk i sin bankende, rytmiske elektronikk, selv om gruppa fortsatt var flinke til å spe på med teksturer og blokker av lyd, som skapte nok interesse og spenning i uttrykket til at lytteren hang med gjennom d45 minutter. Samtidig egnet nok Load Blown seg best i litt mindre porsjoner, noe som stemmer bra med utgangspunktet i to 12″ og en EP.

Load Blown holdt intensiteten oppe hele veien, og det tok tid før enkeltspor skilte seg ut. Etter hvert dukket det imidlertid opp små favoritter. Åpningssporet Kokomo – nei, det var ikke en versjon av den forferdelige Beach Boys sangen – dro i vei med elektro-blybass. Roll up var tilnærmet ren tekno og tilnærmet perfekt, med dansende trommemaskin og vridde afrogitarer logrende nede i venstre høyttaler. Tekno fortsatte å dominere i Gore, som smakte av britiske Chemical Brothers på besøk i New Yorks undergrunn. Drool hadde en undrende, slumrende stemning og var rett så fin lytting, og igjen var teknoinspirasjonen tydelig. Den vokalsamplende Manoman hadde også sine sider, med sin hakkende, humpende beat og elleville, syke vokale knurr – var Pumpel og Pilt på besøk?

Det var fortsatt mørke tilstede i Black Dice musikk, men også da tonen ble hardere og kaldere var rytmene på plass; det var slutt på at gruppa skled ut i åpen, anarkistisk støy.

Rating: 7/10