Anathema – A Natural Disaster (Music For Nations cd, 2003)

1) Harmonium; 2) Balance; 3) Closer; 4) Are You There?; 5) Childhood Dream; 6) Pulled Under At 2000 Metres A Second; 7) A Natural Disaster; 8) Flying; 9) Electricity; 10) Violence

Hva som skjedde da Daneil Cavanagh sa takk for seg i Anathema i mars 2002 vites ikke, men han tok i hvert fall gitaren og gikk, for å bli med i tidligere kollega Duncan Pattersons prosjekt Antimatter. Det tok imidlertid ikke lang tid før han var tilbake igjen. Da kom også den tredje broder Cavanagh til. Jamie Cavanagh hadde vært med innledningsvis i gruppas karriere, og hentet frem bassen igjen i 2002. De tre brødrene Cavanagh hadde nå med seg John Douglas og Les Smith i besetningen. I tillegg bidro de to kvinnelige vokalistene Anna Livingstone og Lee Douglas på hvert sitt spor.

På A Natural Disaster fremstod Anathema som et moderne progband. Gliding mot progressiv rock var endelig fullført, etter utstrakt flørting med genren på de foregående albumene. Det var slett ikke snakk om en tilbakeskuende retrodyrking. A Natural Disaster var riktignok inspirert av typisk Pink Floydsk glideflukt i melodiføringen, men også av Radioheads Kid A og Porcupine Trees nydefinerte, progressive utskeielser. Sistnevntes hyppige bruk av tunge gitarer, uten å være metal, var gjenkjennelig hos Anathema.

Med noen unntak var A Natural Disaster et atmosfærisk, melodiøst album, med en passende kombinasjon av stemningsskapende lydflater og det rett ut fengende melodiøse. Noe av tungsinnet fra tidligere album hadde sluppet taket, og selv om musikken fortsatt dryppet av melankoli var stemningen lysere og mer imøtekommende. Det passet Anatahema utmerket på dette tidspunktet i karrieren, og A Natural Disaster åpnet opp for nye musikalske muligheter for gruppa. Det var fortsatt plass til aggressive øyeblikk, særlig i den ramme, skarpe Pulled Under At 2000 Metres A Second og mot slutten av den vakre Closer, men disse øyeblikkene var i klart mindretall.

A Natural Disaster var full av minneverdige stemninger og gripende melodiske øyeblikk, uten noen gang å tråkke ut i det trivielle og banale. Anathema hadde evnen til å holde på formene, og solgte seg aldri billig, slik mange av deres neoprogressive kolleger hadde lett for. Kombinasjonen av Vincent Vaughns stadig mer særegne røst og flytende teksturer skapt av keyboards og programmering ble paret med sterke komposisjoner. Gruppa hadde åpenbart lagt mye arbeid i arrangementene.

Åpningen på A Natural Disaster fikk lytteren til å rette seg opp i stolen, med den uvant elektroniske Harmonium som skled over i gitartung prog, før den Radiohead inspirerte Balance. Balance hang mer eller mindre sammen med den rett så enorme Closer, som også hadde mye Radiohead i seg, men og gitarer ala Porcupine Tree, og jammen om ikke Vincent Cavanagh kjørte stemmen gjennom vocoder, til overraskelse og god effekt.

Selv etter en så sterk innledning flatet ikke albumet ut, og det ene gode øyeblikket fulgte det neste. Etter den ti minutter lange avslutningen med instrumentalen Violence kunne lytteren konstatere at det knapt var svake øyeblikk å finne.

De to kvinnelige innslagene satte preg på hver sin låt. Lee Douglas i duett med en sjelden vokal fra Daniel Cavanagh i balladen Are You There?. Anna Livingstone var hovedvokalist på tittelsporet, som også gikk i rolig tempo, men med innebygget spenning. Danny Cavanagh sang den tredje rene balladen, den pianodrevne Electricity, som ikke stod tilbake for de to andre. Den la seg pent på plass før den avsluttende Violence, etter den Floydske Flying, som var rendyrket prog av tiden.

Det eneste sporet som kunne ha vært kuttet ut var den nevnte Pulled Under At 2000 Metres A Second, som opplevdes litt unødvendig stil brytende i en ellers finstemt helhet. 

Rating: 8/10