The Kinks – Preservation Act 2 (RCA 2LP, 1974)

1) Announcement 1; 2) Introduction To Solution; 3) When A Solution Comes; 4) Money Talks; 5) Announcement 2; 6) Shepherds Of The Nation; 7) Scum Of The Earth; 8) Second-Hand Car Spiv; 9) He’s Evil; 10) Mirror Of Love; 11) Announcement 3; 12) Nobody Gives; 13) Oh Where Oh Where Is Love; 14) Flash’s Dream (The Final Elbow); 15) Flash’s Confession; 16) Nothing Lasts Forever; 17) Announcement 4; 18) Artificial Man; 19) Scrapheap City; 20) Announcement 5; 21) Salvation Road

Om det var mulig å nyte Preservation Act 1 som et god stykke rockemusikk uten å tenke for mye på konseptet, ble dèt vanskeligere med Preservation Act 2. Her ble konseptet tatt ut over fire platesider, med «annoncements» fra en nyhetsoppleser, introduksjon av et større persongalleri og musikk som åpenbart var skrevet for fremføring på en teaterscene. Preservation Act 2 var langt unna et normalt, gjenkjennelig Kinks album. Det var få fengende sanger, minneverdige stikk og engasjerende elementer. I stedet leverte The Kinks trøtt teater-rock, i mangel av et bedre begrep; sanger som skled sakte forbi i en traurig miks.

Det hadde aldri vært tvil om hvem som var sjefen og kraften i The Kinks, men de hadde tross alt vært et band, og særlig Dave Davies gitarspill og sang hadde satt sitt preg på gruppas uttrykk. På Preservation Act 2 var de fire andre medlemmenes påvirkning så godt som fraværende, og albumet kunne blitt spilt inn med studiomusikere, uten at resultatet hadde blitt annerledes. Dave Davies har uttalt at broder Ray ledet gruppa opp i sitt eget rumpehull. Kraftig kost, men slett ikke uvanlig tale fra den frittalende Dave. At han mente det skal du ikke lure på. Han var sikkert heller ikke fornøyd med å måtte spille rollen som den onde Mr. Flash på scenen, noe som vanskelig kunne ses på som noe annet enn et pek fra storebror Ray, som en del av brødrenes evige kamp og krangel.

Preservation Act 2 bestod av 16 sanger. I tillegg kom fem irriterende nyhetsbulletiner lest av en mannsperson, som sikkert var ment å drive historien fremover. Bulletinene endte imidlertid opp som overtydelig messing og frustrerende oppstykking av musikken. 

Etter sigende fungerte rock-operaen langt bedre fra scenen, og The Kinks fikk positive anmeldelser for konsertene, som var storstilte teater-oppsetninger. Ray Davies utadvendte og teatralske scenepersonlighet på denne tiden passet som hånd i hanske til konseptet, selv om hans dominans ikke bidro til at resten av gruppa tenkte at dette var The Kinks slik de ville ha det.

Helt håpløst var det ikke. Ray Davies hadde fortsatt lyse øyeblikk, men man skulle grave dypt for å finne gull. Mange av sangene var lite mer enn pastisjer, et godt stykke unna The Kinks normale musikalske terreng. Her var det alt fra florlett jazzpop i Nothing Last Forever til skiffle i Scraphead City. Også samtidige som T. Rex ble sett på med et skrått blikk, i den greie Money Talks. Ray Davies med seg en kvinnelig vokalist. Maryann Price sang duett med Ray på flere spor. Price stemme var langt unna rock og pop, hun fant seg best tilrette i et repertoar av jazz, musikal og easy listening, og hennes bidrag var med på å forsterke inntrykket av at sangene var fortellinger for scenen. Hun sang for så vidt godt, uten at hennes innsats løftet materialet i særlig grad.

Ingen av sangene fortjente plass på en Kinks samleplate, men Preservation Act 1 og 2 var en viktig del av historien om et av rockens mest sentrale band. Det var også låter å finne på Act 2 som fortjente å bli hørt, uten at de nådde opp til himmelen. Jeg liker godt Introduction To A Solution, Money Talks, Mirror Of Love og Shepherds Of The Nation, og er man i den rette stemningen kan hele stasen lyttes til uten å kjede seg alt for mye.

Vi snakker tross alt om Ray Davies.

Rating: 6/10