The Birthday Party – Live 1981-82 (4AD cd, 1999)

1) Junkyard; 2) A Dead Song; 3) The Dim Locator; 4) Zoo-Music Girl; 5) Nick The Stripper; 6) Blast Off!; 7) Release The Bats; 8) Bully Bones; 9) King Ink; 10) (Sometimes) Pleasure Heads Must Burn; 11) Big-Jesus-Trash-Can; 12) Dead Joe; 13) The Friend Catcher; 14) 6″ Gold Blade; 15) Hamlet; 16) She’s Hit; 17) Funhouse

Det kom aldri ut noe kvalifisert konsertopptak med The Birthday Party mens det begav seg. Det var bootlegs og annet rusk i omløp, men så vidt undertegnede vet ikke opptak som fullt ut fikk frem galskapen som utspant da gruppa var i fri flyt fra scenen. Eneste unntaket var samarbeidet med Lydia Lunch, under tittelen Drunk on the Pope’s Blood/The Agony Is the Ecstacy. Her var det fire spor med liveopptak av The Birthday Party, og tre av disse ble inkludert på Live 1981-82.

4AD tok å seg et viktig musikkhistorisk oppdrag da de restaurerte et knippe opptak fra The Birthday Partys glansdager. Så kan det selvsagt tenkes at det også var kommersielle hensyn bak utgivelsen, spesielt Nick Cave hadde jo opparbeidet seg en karriere som internasjonal artist av format, både kunstnerisk og kommersielt. Uansett var det en fornøyelse å endelig kunne bedøve seg i lyden av prime time Party fra scenekanten.

Opptakene på Live 1981-1982 var hentet fra tre konserter. De ti første sporene fra en konsert på The Venue i London i 1981 (samme konsert som opptakene på Drunk On The Pope’s Blood var hentet fra), de neste seks fra Bremen i 1982, og avslutningsvis ble det (heldigvis) funnet plass til en versjon av The Stooges gamle traver Funhouse, tatt opp i Athen.  Mesteparten av materiale var fra Junkyard, med åtte låter. Prayers On  Fire var representert med fire. I tillegg var det plass til «goth-signaturen» Release The Bats, Pleasure Heads Must Burn, Bully Bones og endelig The Friend Catcher fra det første albumet.

Noe av det mest forbløffende med denne gjengen var at de faktisk fikk ut mesteparten av villskapen fra scenen også i studio. Dét oppdaget ved lytting til liveopptakene, gruppa var tilnærmet like «utagerende» i studio, selv om det må ha vært en annen opplevelse å se galskapen utfolde seg fra scenen, innhyllet i mektig og høy lyd, langt utover hva du kunne gjenskape i din egen kjeller. Så skal det legges til at fullt så ute i avant-land som de havnet på coverversjonen av Funhouse, kom de aldri i studio. Her kan man virkelig snakke om å bli tatt av omstendighetene, der gruppa egget seg til hinsides innsats, med hjelp av ingen ringere enn Jim Thirwell (aka Foetus) på saksofon. Her gikk hjula sakte men sikkert av vogna, før det krasjet i en orgie av hylende støy, mens tilhørerne stirret primalrock-beistet i hvitøyet.

I det hele tatt var både fremføring og lydkvalitet på det nivået man kunne ønske seg; kraftfullt, spenstig og akkurat så passe rått som man hadde forventet. Nick Cave hadde åpenbart en uslitelig energi på denne tiden, han hvilte ikke et sekund på disse opptakene, der han red høyt og lavt over rabalderet, uten et øyeblikk å miste hverken tone eller kraft i stemmen. Resten av gjengen fulgte opp, og viste til fulle hvordan det var mulig å være samspilte, kompetente musikere og løst skramlende samtidig.

Trommeslager Phil Calvert var fortsett med i gruppa på dette tidspunktet, noe som gjorde at Mick Harvey enn så lenge kunne konsentrere seg om gitaren. Hans samspill med Rowland S. Howard skapte mye av den sublimt nevrotiske lyden av The Birthday Party, og de fikset dette utmerket også fra scenen.

Rating: 8/10