Cabaret Voltaire – Groovy, Laidback And Nasty (Parlaphone cd, 1990)

1) Searchin’; 2) Hypnotised; 3) Minute By Minute; 4) Runaway; 5) Keep On (I Got This Feeling); 6) Magic; 7) Time Beats; 8) Easy Life; 9) Rescue Me (City Lights)

I løpet av de to og et halvt årene mellom Code og Groovy, Laidback And Nasty skjedde det mye i populærmusikken. Techno, house, «Madchester» og industri-metal var begreper som hadde dukket opp. Techno og house hadde sin opprinnelse i USA, særlig i Chicago og Detroit. I Detroit skapte pionerer som Derrick May, Juan Atkins og Kevin Saunderson den harde elektroniske dansemusikken som gikk under navnet techno. I Chicago ble house utviklet, en musikkform som var langt mykere i anslaget, med discoide rytmer og innslag av pop og soul. Sentralt i utviklingen av house stod plateselskapet Trax. Allerede i 1986 ga Marshall Jefferson ut singelen Move Your Body (The House-Music Anthem) på Trax, som var et av de tidligste eksemplene på house, med det karakteristiske pianoet. Det skulle komme mye god musikk ut av Chicago og Detroit i denne perioden, og disse miljøene fikk enorm påvirkning på populærmusikken.

Med Cabaret Voltaires interesse for elektronisk musikk, var det ikke overraskende at gruppa tok opp i seg de nye trendene. Det var de på ingen måte alene om. House og techno hadde stor innflytelse på britiske artister, ikke minst band som Happy Mondays, Primal Scream og The Stone Roses, som blandet danserytmer inn i rockemusikken sin. Og ikke å forglemme en størrelse som Aphex Twin, som skulle bli en av de største elektronika-artistene gjennom tidene.

At Cabaret Voltaire skulle gå så grundig på trynet i den «nye verden» var mindre forventet. Kirk og Mallinder dro til Chicago for å samarbeide med nettopp Marshall Jefferson. Resultatet ble albumet Groovy, Laidback And Nasty, en tittel som må være en av det mest misvisende noensinne. Ok, laidback kan kanskje forsvares, men groovy var det ikke, og i hvert fall ikke nasty. Tvert imot var hele stasen en kjedelig, glattpolert og ufunky suppe av pop og house, hvor gruppa ikke nektet seg noe. Det er mulig at dette låt edgy i fem minutter da plata kom ut, men det tok ikke langt tid før datert og pinlig var en mer treffende beskrivelse.

Samtlige spor baserte seg på houserytmikk, krydret med det evinnelige house-pianoet og ikke minst den største skrekken av dem alle, den vrælende, kvinnelige «soulvokalen». En vokal så misbrukt og misforstått at det kvalifiserer til helligbrøde. Det var ikke og kommer aldri til å bli soul av å vræle «sjelfullt» av full hals over mekaniske rytmer. Låtene var heller ikke all verden. Cabaret Voltaire var bedre på stemninger og teksturer enn melodier, og i dette formatet var det ingen plasser å gjemme seg.

Mallinder anstrengte seg for å tilpasse seg musikken, og viste faktisk at han var en habil popvokalist. Her sang han mer enn han hadde gjort tidligere. Den sedvanlige hviskingen og “chantingen” var lagt på hylla til fordel for tradisjonell popvokal. Tanken om at han kunne ha variert stemmebruken mer tidligere var påtagelig. Men nok til å redde havariet Groovy, Laidback And Nasty var det ikke.

Rating: 3/10