Camper Van Beethoven – Telephone Free Landslide Victory (I.R.S. LP, 1985)

1) Border Ska; 2) The Day That Lassie Went To The Moon; 3) Wasted; 4) Yanqui Go Home; 5) Oh No!; 6) Nine Of Disks; 7) Payed Vacation: Greece; 8) Where The Hell Is Bill?; 9) Vladivostock; 10) Skinhead Stomp; 11) Tina; 12) Take The Skinheads Bowling; 13) Mao Reminisces About His Days In Southern China; 14) I Don’t See You; 15) Balalaika Gap; 16) Opi Rides Again; 17) Club Med Sucks; 18) Ambiguity Song

Åttitallet var en gullalder for undergrunnsrock i USA. Den trange og etter hvert konforme hardcore scenen på tidlig åttitall ble sprengt i fillebiter, og utover i tiåret spratt det opp grupper over hele USA. De aller fleste med gitarer over skuldra, sans for sekstitalls rock, gjør det selv holdninger og en sleivete innstilling til omgivelsenes forventninger. Etter hvert gikk det hele over i grunge, og nitttallet ble en annen skål.

En av de mest orginale og rett ut herlige gruppene som dukket opp var Camper Van Beethoven. Med det navnet og en hit med tittel Take The Skinhead Bowling, ble gruppa kjapt plassert i komi-bagen, og ofte sett litt skrått på av «seriøse» rockefans, som helst ville ha rocken sin støyende og litt småsur. Så feil kan man ta, Camper Van Beethoven var en av de sterkeste og mest varige av gruppene som dukket opp på siste halvdel av åttitallet. Og Take The Skinheads Bowling var en av de beste singlene som kom ut i det tiåret, med sin geniale janglepop.

Camper Van Beethoven ble stiftet i Redlands, California i 1983 og flyttet etter hvert til Santa Cruz. Nøkkelperson i gruppa var vokalist og gitarist David Lowery. På nittitallet, da Camper Van Beethoven hadde en lang pause, hadde han suksess med Cracker, hans andre band.

Camper Van Beethoven slapp sitt debutalbum i 1985. Telephone Free Landslide Victory står tilbake som et sterkt, amerikansk åttitalls album og er et av Camper Van Beethovens beste og mest varige; flere av sangene herfra ble fortsatt spilt på gruppas konserter tredve år senere.

Telephone Free Landslide Victory var en sjarmerende kombinasjon av instrumentaler og sanger. Musikken var tidstypisk; mildt lo-fi, med en rustikk produksjon dominert av gitarer, bass og trommer – i tillegg til Jonathan Segels fiolin, som var hyggelig tilstede på mange av sporene. Her ble pop, punk, Byrds, ska og østeuropeisk folkemusikk blandet til en eklektisk miks.Sistnevnte var først og fremst til stede på instrumentalene, men tittet også frem på enkelte av låtene med sang, da særlig gjennom rytmikken og Segels fiolin.

Da gruppa var nærmest rock minnet de om samtidige som Violent Femmes og Young Fresh Fellows, og noen ganger om et østeuropeisk NRBQ, om det i det hele tatt er mulig å forestille seg. Men først og fremst var Telephone Free Landslide Victory en original og slitesterk plate, med mange varige melodier og et lydbilde som gjorde plata lett å sette på, selv etter mange gjennomlyttinger. Camper Van Beethoven var nysgjerrige, vennlige og lette å like, og Telephone Free Landslide Victory var variert til det smått absurde – uten å virke tvungen på noe vis.

Tekstene var humoristiske, på typisk amerikansk slackervis. Sanger om Lassie på vei til månen, skinheads på bowling og Mao som mimret, var både morsomme og varige. Plata inneholdt også en country-versjon av Black Flags klassiker Wasted, som de senere på albumet kontret med hardcore i Club Med Sucks.

Telephone Free Landslide Victory var starten på en bemerkelsesverdig rekke plater gruppa ga ut frem til den foreløpige oppløsningen i 1991.

Rating: 8/10