Cream – Goodbye (Polydor LP, 1969)

1) I’m So Glad; 2) Politician; 3) Sitting On Top Of The World; 4) Badge; 5) Doing That Scrapyard Thing; 6) What A Bringdown

Omtrent samtidig som Cream slapp sitt tredje album sommeren 1968, kom beskjeden om at de sa takk for seg. Beslutningen hadde blitt tatt allerede i mai, men benyttet tiden frem til sommeren til å planlegge en skikkelig avslutning. De bestemte seg for å gjennomføre en avskjedsturne høsten 1968, først 22 konserter i USA og så to konserter i London. Cream lot seg også overtale til å spille inn et avskjedsalbum. Opprinnelig var planene et nytt dobbeltalbum ala Wheels Of Fire, men en etter sigende mangel på nye komposisjoner til studiodelen medførte at de nøyde seg med et enkelt album.

Cream hadde hele veien hatt det problematiske forholdet mellom Jack Bruce og Ginger Baker å slite med. De to hadde som kjent kranglet som hund og katt da de spilte sammen i Graham Bonds orkester, og selv om de anstrengte seg for å få ting til å fungere i Cream, ble Eric Clapton etter hvert lei av å være fredsmegler. Konsertene hadde også utviklet seg i negativ retning, der det ble mindre fokus på samspill og helhet, og for stort fokus på endeløse soli. Det ble trøttende og klisjefylt både for musikere og publikum. Hvor mange varianter kan klemmes ut av hard rock og blues? Svært mange, men det fordret inspirasjon.

Studiodelen av Goodbye ble spilt inn London tidlig på høsten 1968, som vanlig med Felix Pappalardi som produsent. Kun drøye ti minutter med ny musikk hadde de klart å komme opp med, fordelt på tre låter. Suverent best av disse var Badge, en poprocker Eric Clapton hadde skrevet sammen med George Harrison. Harrison spilte også rytmegitar, under pseudonymet L’Angelo Misterioso. Badge hadde et flott løft, nok til at sangen skulle bli fast inventar på Claptons konserter i mesteparten av karrieren. Harrisons Beatlesklo var ikke vanskelig å kjenne igjen, sjekk det deilige brekket midtveis. Papparaldi krydret med piano og mellotron.

Jack Bruce og Pete Browns Doing That Scrapyard Thing var middels interessant; pianodrevet psykedelia uten den store melodien. Den ble delvis reddet av Pappalardis mellotron.  Bruce  og Clapton sang Ginger Bakers What A Bringdown. Det var en høyst middels låt, som ikke en gang Bruce sterke vokal kunne redde.

I’m So Glad, Politican og Sitting On Top Of The World ble tatt opp på The Forum i Los Angeles, 19. oktober 1968. Lyden var dessverre ikke optimal, og selv om den hevet seg over bootlegnivå, var det grums i lydbildet, i tillegg til at Jack Bruce bass var mikset svært høyt i forhold til Ginger Bakers trommer. Bruce var heller ikke i sin aller beste vokale form. Spesielt på Politican låt han både andpusten og hes.

Den store beholdningen på konsertopptakene var Eric Claptons gitarspill. Her var han høyt og lavt, med en intensitet og tone det var få som kunne matche. Særlig I’m So Glad var en oppvisning i gitarkunst. Han ga dertil Politican det funky, grusete skyvet den trengte. Clapton briljerte også på Sitting On Top Of The World, selv om det var sang Cream aldri fikk helt draget på.

Ujevn kvalitet til tross, Goodbye solgte godt, og gikk til 1. plass i UK og 2. plass i USA.

Rating: 6,5/10