Blur – The Great Escape (Food cd, 1995)

1) Stereotypes; 2) Country House; 3) Best Days; 4) Charmless Man; 5) Fade Away; 6) Top Man; 7) The Universal; 8) Mr. Robinson’s Quango; 9) He Thought Of Cars; 10) It Could Be You; 11) Ernold Same; 12) Globe Alone; 13) Dan Abnormal; 14) Entertain Me; 15) Yuko & Hiro

18 måneder etter Parklife kom oppfølgeren, og The Great Escape ble mottatt med unison hyllest fra kritikerne. Det platekjøpende publikum tok også plata godt imot. Country House klatret helt til topps på singellisten i hjemlandet og albumet gikk også til første plass. Da Blur fulgte opp Parklilfe var den såkalte britpopkrigen mellom Blur og Oasis på det heteste. Country House ble utgitt samme dag som Oasis Roll With It, og Blur vant  «kampen», ved å kapre førsteplassen.

The Great Escape ble skrevet og innspilt mens Blur red på toppen av en voldsom bølge, spesielt i hjemlandet. Parklife hadde solgt i store kvanta og dominerte musikklivet i hjemlandet, sammen med Oasis debutalbum Definitively Maybe. The Great Escape ble spilt inn løpet av første halvår 1995, også denne gangen med Stephen Street som produsent og nok en gang i London. The Great Escape var søsteren til Parklife, og var den  tredje og avsluttende delen i Blurs «England-triologi». Det startet med den halvveis vellykkede Modern Life Is Rubbish, før det smalt skikkelig med Parklife. The Great Escape fortsatte der Parklife sluttet, med erkebritisk popmusikk. Også denne gangen fikk gruppa flere hits, med Country House og The Universal i spissen. Og som tilfellet var med Parklife, var singlene klare markører for stil og innhold på albumet, der sangene varierte mellom vare ballader og frisk poprock.

Suksessen hadde gitt Blur selvtillit. Det kom ikke minst frem gjennom arrangementene, som var storslagne og originale, enten det ble krydret med strykere, blåsere eller annet. Som forgjengeren inneholdt også The Great Escape mange sterke låter, selv om det denne gangen også var noe fyllstoff. Kvaliteten falt utover på albumet, og mot slutten var det vanskelig å holde interessen oppe, før det hele ble reddet inn igjen av den avsluttende elektro-balladen Yuko An Hiro. The Great Escape hadde stått seg på å inneholde litt færre sanger. I hovedsak inneholdt likevel The Great Escape framifrå popmusikk.

Åpningssporet Stereotypes var kanskje aller best, med hakkete riff fra Coxton, spisst hammond og en rytmeseksjon som banket ut en fengende kombinasjon av psykedelia og garasjerock. En av Blurs beste låter. På Country House var inspirasjonen fra Madness tydelig, gjennom et fiffig blåser-arrangement og lystig stemning. Madness var et av britene beste popband på åttitallet, og det var mulig å trekke linjer fra Country House tilbake til deres monsterhit Our House.

The Great Escape inneholdt også noen sterke ballader, der særlig Best Days og The Universal pekte seg ut. Best Days var ualminnelig trist og like ualminnelig vakker. Albarn hadde en stemme som passet perfekt til slike sørgmodige sanger, og gruppa evnet å komme opp sterke melodier. The Universal var enda bedre, med sitt strykerarrangement og salige melodiøsitet. En solid hitsingel og en favoritt blant fansen for all ettertid. For en låt! Her hadde Blur hostet opp en klassiker, som fortjente plass ved siden av de beste britiske poplåtene fra Kinks, Beatles og de andre evige gruppene som øya produserte.

Charming Man, Fade Away og He Thought Of Cars stod seg også godt, og etter hvert la man mer merke til omdreiningen i tekstene. The Great Escape var, all sin oppløftende musikk til tross, et temmelig mørkt album. Der Parklife var oppløftende og stort sett en lystig hyllest til det britiske levesettet, var The Great Escape dominert av mørke stemninger; ensomhet, melankoli og ulykkelige mennesker. Her fantes taxisjåfører på nattskift, par som drev med swinging og fabrikkarbeidere og gamblere som livet ikke hadde stelt pent med. Albarn var en fengslende tekstforfatter, selv om han ikke nådde helt opp til høydene Ray Davies nådde på sitt beste. Men hvem gjorde vel det?

Rating: 7,5/10