The Kinks – To The Bone  (Konk Records cd 1994 UK/2cd 1996 USA)

CD I: 1) All Day And All Of The Night; 2) Apeman; 3) Tired Of Waiting For You; 4) See My Friends; 5) Death Of A Clown; 6) Muswell Hillbilly; 7) Better Things; 8) Don’t Forget To Dance; 9) Sunny Afternoon; 10) Dedicated Follower Of Fashion; 11) Do It Again (acoustic); 12) Do It Again; CD II: 1) Celluloid Heroes; 2) Picture Book; 3) The Village Green Preservation Society; 4) Do You Remember Walter; 5) Set Me Free; 6) Lola; 7) Come Dancing; 8) I’m Not Like Everybody Else; 9) Till The End Of The Day; 10) Give The People What They Want; 11) State Of Confusion; 12) Dead End Street; 13) A Gallon Of Gas; 14) Days; 15) You Really Got Me; 16) Animal; 17) To The Bone

Den manglende suksessen til Phobia medførte at Columbia droppet The Kinks, som dermed stod uten platekontrakt, for andre gang på kort tid. De ga seg likevel ikke, og ga ut konsertalbumet To The Bone på eget plateselskap. To The Bone ble i første omgang utgitt kun i Europa, som et enkelt album. I 1996 ble To The Bone reutgitt, da også i USA. Da var den blitt utvidet til et dobbelt album, med til sammen 29 sanger. Det er den utvidede utgaven som omtales her.

To The Bone var ingen vanlig konsertplate. Albumet inneholdt en kombinasjon av ordinære konsertopptak, et par nye låter spilt inn i studio og opptak fra en intimkonsert i Konk Studios for utvalgte venner. I 1994 var MTV unplugged det hotteste for store artister, der den ene etter den andre stilte opp i i MTV-studio og spilte sine mest kjente låter i semi akustisk drakt. I motsetning til Bob Dylan, Neil Young, Alice In Chains og andre ble ikke The Kinks invitert, de var ikke akkurat den heteste billetten i byen på denne tiden. Dermed tok de skjeen i egen hånd og lagde et tilsvarende konsept selv.

The Kinks fikk aldri helt orden på konsertplatene sine. Enten var opptakene av for dårlig kvalitet (Live At Kelvin Hall), rotet sammen med et studioalbum (Everybody’s A Star) eller rett ut uinspirert (The Road: Live). Det eneste noenlunde vellykkede forsøket var One For The Road, som likevel ikke kunne karakteriseres som et klassisk livealbum. Heller ikke To The Bone kom spesielt heldig ut. Kombinasjonen av semi-akustiske opptak fra Konk Studios og elektriske, ordinære konsertopptak var lite vellykket. Det hadde vært langt bedre om gruppa hadde holdt seg til opptakene fra Konk Studios, uten det forstyrrende skifte av stemning som opptakene fra andre konserter medførte.

To The Bone inneholdt de fleste av gruppas hits, med et merkelig unntak for Waterloo Sunset. Det var selvsagt trivelig å høre på, det ble musisert og sunget utmerket, og stemningen i Konk Studios syntes hyggelig og nær. Det ble likevel sjelden nødvendig lytting, mer av en hyggelig men uforpliktende tur i en formidabel låtkatalog. Det manglet rett og slett nerve i fremføringen; selv om det meste var stell var det lyden av en gjeng som hadde nådd endestasjonen med gruppen sin.

På den utvidede utgaven var det tatt med to nye studioinnspillinger, Animal og To The Bone. Ingen av de to var klassikere, men heller ikke verst; typisk og hyggelige sen The Kinks.

I 1996 gikk The Kinks i oppløsning, og brødrene Davies konsentrerte seg om sine allerede pågående solokarrierer. Dermed var det slutt for et av rockhistoriens beste band.

Rating: 6/10