Corte dei Miracoli – Corte dei Miracoli (Grog LP, 1976)

 1) E verra l-uomo; 2) Verso il sole; 3) Una storia fiabesca; 4) Il rituale Notturno; 5) I due amanti

Corte de i Miracoli fra Savona, Italia ble etablert i 1973, og rakk kun et album i 1976, før de gikk i oppløsning samme år. Opprinnelig bestod gruppa av Graziano Zippo (vokal), Alessio Feltri (keyboards), Michele Carlone (keyboards), Gabriele Siri (bass) og Flavio Scogna (trommer, perkusjon). Denne utgaven av gruppa spilte inn endel materiale som forble uutgitt frem til 1992, da plateselskapet Mellow ga ut opptakene under navnet Dimensione Onirica. Opptakene viste frem et ferskt band og lydkvaliteten var ikke all verden. Enkelte av sangene som dukket opp «Cortei dei Miracoli» i 1976 forelå i uferdige versjoner på Dimensione Onirica. Sistnevnte utgivelse har kun historisk interesse.

I 1975 sluttet Michele Carlone. Han ble erstattet av jazzpianisten Ricarrdo Zegna. Det var besetningen med de fire originalmedlemmene og Zegna som spilte inn «Corte dei Miracoli». Gruppas oppsett var originalt, med sang, keyboards, piano, bass og trommer, og ingen gitar.

Albumet ble innledet på forrykende vis, med heftig jazzrock. Der låt gruppa ut som en blanding av Van der Graaf Generator og Mahavishnu Orchestra, med drypp fra Gentle Giant på en vrien kveld. Etter den heftige innledningen roet ting seg ned, til typisk italiensk symfonisk prog, og vokalist Zippo kom inn med sin lyse røst, med det melankolske draget så mange av de italienske progvokalistene fra syttitallet hadde. Deretter var det tilbake til up tempo jazzrock/prog, med solospill fra keyboard og piano. Og vi var fortsatt på det første sporet!

Slik fortsatte det på hele «Cortei dei Miracoli», med originale arrangementer og stadige temposkifte, alltid med en sødmefylt, symfonisk tone. Musikken hadde de tidstypiske skiftene, fra det romantiske, nesten søtladne til det heftige og bombastiske. En gjennomgående tung bruk av keyboards og moog gjorde plata smul og myk, en deilig dyne å omfavne, uten at det noen gang ble kjedelig.

Med innspilling og utgivelse først i 1976 var Corte dei Miracoli en «late bloomer» på den italienske progscenen. De var åpenbart inspirert av landsmennene i Le Orme og Banco Del Mutuo Soccorso, men også av Gentle Giant, Genesis og (kanskje særlig) Emerson, Lake & Palmer. Inspirasjonen fra mesterne hindret likevel ikke at Cortei dei Miracoli hadde et eget uttrykk. Mest originale ble de da Zegna dro til med akustisk piano, blant annet i et drøyt parti i Verso il Sole. Dessuten var Scogna en sterk trommeslager og perkusjonist, som briljerte med uvanlige perkusjonsinstrumenter, som satte farge på en allerede godt kulørt miks. Plata var i hele tatt full av imponerende solospill, og vokalen måtte stort sett finne seg i spille annen fiolin. Det var likevel fritt for formålsløs liring, og de fem hadde hele veien melodi og komposisjon for øyet.

«Corte de Miracoli» var et komplekst stykke symfonisk prog med inspirasjon fra jazzrock, som alle med interesse for syttitallets progressive musikk bør ha i hyllene.

Rating: 8,5/10