Candlemass – Nightfall (Axis Records LP, 1987)

1) Gothic Stone; 2) The Well Of Souls; 3) Codex Gigas; 4) At The Gallows End; 5) Samarithan; 6) March Funebre; 7) Dark Are The Veils Of Death; 8) Mourner’s Lament; 9) Bewitched; 10) Black Candles

Det så ikke lyst ut for Candlemass etter at platekontrakten med Black Dragon ble kansellert, som følge av skuffende salg. Det ble ikke bedre etter hvert som medlemmene ga seg, og Leif Edling til slutt satt igjen alene. Situasjonen ble heldigvis reddet, av en taxisjåfør fra London og en sprø vokalist.

Edling fikk med seg Jan Lindh (trommer), Lars Johannson (gitar), Mats Björkman (gitar) og vokalist Bror Jan Alfredo Marcolin. Sistnevnte var bedre kjent under navnet Messiah Marcolin, og var litt av en skrue. Han sang seg etter sigende inn i Candlemass via en telefon til Edling, hvor han sang Solitude acapella, og deretter fikk jobben som ny vokalist.

Messiah Marcolin satte virkelig preg på Candlemass, og har for mange fans blitt stående igjen som gruppas beste vokalist. Hans voldsomme stemme, hadde stort spenn og nærmest grenseløs patos. Han var en «acquired taste». Han malte som regel med den absolutt bredeste penselen; det subtile lå ikke for den mannen. Likevel var han en berikelse etter at man hadde kommet seg over det første sjokket, og vokalen hans stod forbløffende godt til Candlemass tunge doom.

Med ny besetning spilte Candlemass inn en demo, som kom taxisjåfør David Constable for øret. Constable signerte Candlemass til sitt nye plateselskap, Axis Records.

Nightfall ble spilt inn i løpet av sommer og tidlig høst 1987, og utgitt i november samme år. Det skulle ikke mange lyttingene til før det kunne slås fast at Candlemass hadde kommet gjennom strabasene med visjonen inntakt. Nightfall var et imponerende album, som fulgte i fotsporene til den debuten, og samtidig medførte en viss fornyelse.

Nightfall inneholdt, som debuten, seks sanger. Disse var krydret med fire korte instrumentalspor, som både sørget for variasjon og bidro til å skape helhet. Candlemass var ikke flauere enn at de dro i vei med en «versjon» av Chopins Marche Funèbre, som de forvandlet til en dyster metalsørgemarsj, faktisk ikke uten stil.

De seks ordinære låtene fulgte hovedsakelig i samme spor som sist, selv om det var flere innslag av  høyere tempo, uten at Candlemass noen gang nærmet seg thrash- eller speedmetal. Det var fortsatt doom i forskjellige nyanser og tempi som gjaldt, og låtene dundret krypende frem på Sabbathinspirert rifforama, med en remjende Marcolin i front. Edling hadde kommet opp med sterke  låter, og Marcolins dramatiske røst passet godt til de tegneserieaktige, mørke tekstene om mannen på skafottet, religiøse grublerier og andre dystre saker.

Sologitarist Lars Johansson var en berikelse. Som forgjengeren var han sterkt inspirert av Tony Iommi, men man kunne også høre inspirasjon fra blant andre Eddie Van Halen og Randy Rhoades. Larssons blanding av blyriff og flash var potent, og ga Candlemass en uvanlig energi til doom å være.

Det ble utgitt to singler fra Nightfall, og begge var blant høydepunktene på albumet. Den dystre, liksom-skremmende At The Gallows End viste frem Marcolin på sitt mest utrerte, der han remjet fra skafottet om døden som ventet, men tross alt syntes han hadde fått en del ut av sin tid i denne jammerdalen. Samarithan var enda bedre, og en av Candlemass beste låter overhodet. Den hadde et svært fengende refreng, som brøt godt opp i den blytunge metallen.

Det vakre omslaget var et trykk av den amerikanske maleren Thomas Cole (1801 – 1848). Candlemass hadde sikret seg retten til å bruke flere av hans bilder fra serien The Voyage Of Life, som skulle pryde omslagene på deres to neste album.

Rating: 8,5/10