Cream – Live Cream (Polydor LP, 1970)

1) N. S. U.; 2) Sleepy Time Time; 3) Sweet Wine; 4) Rollin’ And Tumblin’; 5) Lawdy Mama

Etter oppløsningen av Cream gikk Jack Bruce i gang med en solokarriere, og slapp det flotte albumet Songs For A Tailor i august 1969. Eric Clapton og Ginger Baker fikk med seg Stevie Winwood, og lagde plate under navnet Blind Faith. Deres selvtitulerte langspiller kom også ut i august samme år.

At Cream var historie var ikke til hinder for at plateselskapene fortsatte å gi ut plater med gruppa. Cream var et storselgende band, og da var det selvsagt umulig for dressene å la inntekter passere. Allerede sommeren 1969 slapp Atco (USA) Best Of Cream, og Polydor (Europa) fulgte opp i oktober samme år. Deretter skulle det følge to album med konsertopptak, originalt titulert Live Cream og Live Cream Volume II.

Live Cream ble utgitt i april 1970, og gikk til 4. plass i UK og 15. plass i USA. Plata inneholdt fire konsertopptak, samt et studioopptak av Lawdy Mama. Tradisjonslåten Lawdy Mama ble utgitt første gang i 1934, med Buddy Moss. Senere fulgte det innspillinger med Count Basie, Louis Armstrong og andre. Sangen var basis for Strange Brew. Opptaket på Live Cream stammet fra mai 1967. Med andre ord fra samme innspillingene som endte opp på gruppas beste album, Disraeli Gears. Lawdy Mama ble gjort i en kul versjon med vokal av Clapton. Den hørte med for Cream-fans som ville ha hele bildet.

Konsertopptakene var San Fransisco i mars 1968. Tre av fire låter (N.S.U., Sleepy Time Time, Sweet Wine) var hentet fra Winterland, mens Rollin’ And Tumblin ble tatt opp på The Fillmore. Lydkvaliteten var særdeles god, og langt over den milde katastrofen opptakene på Goodbye utgjorde. Lyden var klar og uten sjenerende ekko og annet,  med utmerket balanse mellom de tre musikerne. Utgangspunktet for å nyte Cream live hjemme i egen stue var definitivt til stede. Slik sett kan man takke plateselskapenes grådighet for at Cream ble skikkelig dokumentert fra scenen.

Overraskende nok var samtlige fire konsertopptak hentet fra debutalbumet. Her var det ikke spor av andrealbumet Disraeli Gears, som ble utgitt kun måneder før konsertene i mars 1968. Det skulle rettes opp på Live Cream II, som hadde med et par spor fra klassikeren.

God lyd til tross, Live Cream var en blandet fornøyelse. Det åpnet formidabelt med en knusende versjon av N.S.U., hvor gruppa strakk seg ut over ti minutter, og virkelig tok sats ut i det fri: her viste de frem trioformatets muligheter, uten å ty til kjedelige soli. Clapton spilte rett ut fantastisk gitar, hvor skarpe toner ble avløst av skrallende rifforama.

Sleepy Time Time ble lagt tett opp til studioversjonen og var unnagjort på  syv minutter, men hadde en kraft og ikke minst seighet, som gjorde versjonen til unik og givende lytting. Den slepte seg frem på en mørk groove, og en porsjon muskler som studioversjonen ikke hadde.

Verre var det med Ginger Bakers Sweet Wine. Den var ikke blant høydepunktene på Fresh Cream, og ble slett ikke bedre i en altfor lang versjon. Den vraltet på samme sted i 15 minutter. Her kom problemene med tungrockjamming i det slappe hjørnet frem; ingen ideer og ingen steder å gjemme seg. Clapton, som naturlig nok hadde størsteparten av ansvaret for å lede an i soliene, var ikke i stand til å finne farbare veier denne kvelden, og dermed ble Sweet Wine en tålmodighetsprøve.

Heller ikke Rollin’ And Tumblin’ gjorde all verden ut av seg i løpet av sine tilmålte syv, uforløste minutter. Originalen fra Fresh Cream var å foretrekke.. Det var flere rockeband enn Cream som slet med å skape virkelig liv i improvisasjon over tradisjonelle blueslåter. Det var som om de formelbaserte, enkelt tilhogde sangene ikke lot seg løfte helt ut i kosmos. Det var langt fra en hytte i Mississippi-deltaet til store konserthaller og enorme Marshallforsterkere.

Rating: 7/10