Blur – Blur (Food cd, 1997)

1) Beetlebum; 2) Song 2; 3) Country Sad Ballad Man; 4) M.O.R.; 5) On Your Own; 6) Theme From Retro; 7) You’re So Great; 8) Death Of A Party; 9) Chinese Bombs; 10) I’m Just A Killer For Your Love; 11) Look Inside America; 12) Strange News From Another Star; 13) Movin’ On; 14) Essex Dogs

«The Britpop backlash» måtte selvsagt komme, i et UK med en musikkpresse som først og fremst var opptatt av moter og trender. Da Blur og britpop ble for populært, var det tid for å snu kappen og gyve løs, med tidvis usaklig kritikk. Sett utenfra satt musikkpressen igjen med svarteper, etter å hauset opp artister, som med noen få unntak som Blur og Pulp, ikke var verdt hypen. Britpop var også kanskje siste gang den britiske musikkpressen skulle klare å sette agenda, nå tok etter hvert blogger og internett over, og all makt til kritikeren ble en saga blott da all tenkelig og utenkelig musikk var tilgjengelig et tastetrykk unna, og alle kunne være kritiker med egen blogg.

Britpopens endepunkt ble på mange vis utgivelsen av Oasis tredje album i august 1997, som solgte  840.000 eksemplarer første uken i salg. Da støvet la seg etter tidenes mest solgte album på en uke i UK, så de fleste at plata var tett på en fiasko. Like etter tok designergruppa Spice Girls over listene, med formelbasert og meningsløs popmusikk, og særdeles begrenset vokalprakt. Sang de i det hele tatt selv?

Blur styrte elegant unna britpop-backlashen. Allerede i februar 1997 hadde de sluppet sitt femte album. Her fremstod som de fire som et nytt band, og de aller fleste musikalske løsningene fra tidligere var en saga blott. Til erstatning hadde Blur kastet seg over den amerikanske gitarrocken av tiden, særlig representert gjennom Pavement og Sonic Youth. Kritikerne var positive, men omtalte plata som et kommersielt selvmord. Det skulle vise seg at de tok feil. «Blur» ble albumet som ga gruppa et stort publikum i Amerika. Dessuten hadde Blur beholdt sin melodiøse kraft, og under alle mulige gitarpålegg og elektroniske fiksfakserier fantes mange fengende sanger. Blur var fortsatt Blur.

Coxon og Albarn hadde forstått at de hadde tatt det erke typisk britiske så langt de kunne, og så seg rundt etter nye impulser. Den amerikanske gitarrocken cirka 1995 var ikke et dårlig sted å begynne. Den amerikanske undergrunnen brakte frem en rekke flotte band på denne tiden, blant andre Pavement, Guided By Voices, og Slint. I tillegg hang gudfedrene Sonic Youths inspirasjon og støtte som en varm sol over det hele. Ut av denne scenen kom det mye varig musikk, musikk forankret i gitarrock, med fokus på melodier, lo-fi produksjonsverdier og med inspirasjon fra krautrock, freakrock, punk og noiserock. Ned i dette universet dykket Blur med et knippe gode låter. De jammet og følte seg frem sammen med produsent Stephen Street. «Blur» ble det perfekte møtestedet mellom Albarns popsensibiltet og Coxons flekkete og skurrete gitararbeid. I tillegg var Albarn inne i en tung Bowie-periode, noe som kunne merkes i melodiføringen på flere av sangene.

«Blur» ble spilt inn delvis i London og delvis på Island. På Island hadde Albarn funnet seg et fristed fra den britiske pressen og storbyens puls, og inviterte resten av bandet over. Det medførte åpenbart en løsere snipp på begivenhetene, for «Blur» var mer ledig og improvisert enn deres tidligere så strengt regisserte album. Albarn hadde også endret tekstlig fokus, bort fra beskrivelser av det engelske hverdagslivet og over i et mer personlig terreng, med tekster som var innadvendte, personlige og tidvis vanskelige å forstå.

Plata åpnet med singelhiten Beetlebum, som kanskje var den sangen som minner mest om gamle Blur, i hvert fall i melodilinjene. Den slarket i vei på et hakkete gitarriff, og refrenget løftet den opp til toppen av de britiske hitlistene. Den to minutter lange Song 2, en slags fleip med grungebølgen, gjorde virkelig vei i vellinga i USA. Song 2 var unektelig fengende, en form for destillert dusterock som traff både høy og lav.

«Blur» hadde mange sanger som brukte litt mer tid enn vanlig på å finne vei til hjerne og hjerte. Det skyldtes det uvante lydbildet, og særlig det viltre gitararbeidet. Da perlene først begynner å skinne fikk imidlertid albumet en varighet som de få andre av gruppas utgivelser.

Look Inside America og Strange News From Another Star lå litt bortgjemt på slutten av plata. To vidunderlige ballader, som begge var noe av det beste Blur hadde prestert. Sistnevnte sendte tankene til Bowie cirka Space Oddity. Før man kom så langt på plata hadde lytteren kost seg med den slarkete countryrockeren Country Sad Ballad Man, On Your Own med sitt frekke refreng og drøye blanding av gitar og elektronikk, den underlige lounge-spacerocken i Theme From Retro og mer til. Og glem ikke den tunge I’m Just A Killer For Your Love, med blytungt komp og atonale gitarer, under en Albarn som gapte i noe som hørtes ut som en megafon.

Rating: 9/10