Candlemass – Epicus Doomicus Metallicus (Black Dragon LP, 1986)

1) Solitude; 2) Demon’s Gate; 3) Crystal Ball; 4) Black Stone Wielder; 5) Under The Oak; 6) A Sorcerer’s Pledge

Candlemass var alltid Leif Edlings prosjekt. En rekke medlemmer kom og gikk, med Edling som eneste konstante medlem og gruppas udiskutable leder. Edling var Candlemass, selv om også gitarist Mats Björkman og trommeslager Jan Lindh var sentrale medlemmer i store deler av gruppas karriere.

Edling startet opp på slutten av syttitallet, som en tenåring forgapt i hard rock og heavy metal. Han hadde flere band før Candlemass ble etablert, med navn som Triology, Toxic Witchcraft og Nemesis.

Candlemass ble etablert i 1984 og spilte inn sitt første album i februar 1986. Besetningen bestod av Leif Edling (bass), Mats Björkman (rytmegitar), Matz Ekström (trommer), Johan Längqvist  (vokal) og Klas Bergwall (sologitar). De to sistnevnte var oppført som gjestemusikere, og var ikke fullverdige medlemmer av bandet, men hadde begge sentrale roller på plata.

Det er lite sannsynlig at de fem forstod omfanget av hva de foretok seg da de spilte inn plata med det ufattelig kule og morsomme navnet Epicus Doomicus Metallicus. Plata ble nemlig stående som en bauta i doom metalen, en sjanger som fikk stor utbredelse i årene som fulgte. Candlemass tok tak i Black Sabbaths modus operandi og stampet videre med det, og utviklet den seigeste delen av klassisk Sabbath til doom metal. Epicus Doomicus Metallicus fikk en velfortjent plass blant sjangerens beste utgivelser.

Candlemass brøt brutalt med rådende trender i metalverden, der det stort sett var populært å spille fort og hardt, enten det dreide seg om thrash metal, speed metal eller første generasjons black metal. I tillegg hadde man den kommersielle delen av metal, som var stygt og godt begravet i hårmetallens lidelser. Noen få holdt riktignok arven fra Sabbath vedlike, så som Pentagram, Trouble, Saint Vitus og Witchfinder General. Black Sabbath selv var ikke i storform på denne tiden. Man kunne også ta med Dio, som hadde en solokarriere gående med i hvert fall enkelte låter som luktet på doom metal.

Leif Edling komponerte alle sangene alene, og hadde kommet opp med seks sterke låter, med varighet på mellom fem og ni minutter, som slepte seg av gårde. Johan Längqvists bariton skilte seg ut fra de intense skrikende vokalistene som var populære på denne tiden. Han kledde låtene og tekstene godt. Klas Bergwall var en effektiv gitarist, med lange slepende soli i «klassisk» stil. Verken han eller Mats Björkman  var i nærheten av Tony Iommis geni, men det er det heller ingen andre i metalverden som noen gang har vært, og de to klarte seg utmerket.

Produksjonen var mektig, med «store»  trommer og rumlende bass. Det låt rett og slett grisefett, og om ikke polert, så i hvert fall mektig og tungt. Det var ikke spor av det grå kjellerpreget som preger mange debuter på små plateselskap. Sangene ble pyntet med keyboards, akustiske gitarer og på den avsluttende A Sorcerer’s Plague med koring fra Cille Svenson.

Tekstene var like tunge som musikken, enten det dreide seg om depresjon og ensomhet i Solitude, eller typiske metal-helvetesvisjoner  i Demon’s Gate. Tekstene var, om ikke stor lyrikk, passende til musikken og svært stemningsskapende.

Alle de seks låtene hadde sine kvaliteter, og i tillegg til å stå godt på egne bein utgjorde de en utmerket helhet. Åpningssporet Solitude åpnet seg sakte for lytteren med akustisk gitar og synth, Längqvist dobbeltrackede vokal skaffet seg plass og riffene fulgte på, før trommer og bass satte godstoget Candlemass i bevegelse. Det var et sjeldent saftig øyeblikk i åttitallsmetal, og et stykke doom som stod seg godt mer enn tretti år senere.

Demon’s Gate startet mer truende vis, med «Darth Vader»-stemme og synth før det hele rumlet i vei. Det var tungt og fett, men også svært melodiøst; Edling hadde et øre for det fengende og varige, som både hektet lytteren raskt på og sørget for et sug etter å høre det hele om igjen.

Da tredje sporet Crystal Ball slo inn i med full kraft var det lett å forstå at Candlemass hadde funnet seg selv allerede på debuten. Den holdt samme høye kvalitet og sakte tempo som de to første sangene, og rundet av side en på perfekt vis.

Snudde man plata dukket Black Stone Wielder opp, med litt høyere tempo, og noe som minnet om tvillinggitarene til Judas Priest, spilt på 16 omdreininger. Side to, med Under The Oak og A Sorcerer’s Plague  i tillegg til Black Stone Wielder, var ikke like umiddelbart hektende som side en, men vokste ved gjentatt lytting.

Epicus Doomicus Metallicus hadde stor påvirkning på band som My Dying Bride og Paradise Lost, og fortjente klassikerstatusen den fikk.

Rating: 9/10