Brinsley Schwarz – The New Favourites Of… Brinsley Schwarz (United Artists LP, 1974)

1) (What’s So Funny ‘Bout) Peace, Love And Understanding?; 2) Ever Since You’re Gone; 3) The Ugly Things; 4) I Got The Real Thing; 5) The Look That’s In Your Eye Tonight; 6) Now’s The Time; 7) Small Town, Big City; 8) Trying To Live My Life Without You; 9) I Like You, I Don’t Love You; 10) Down In The Dive

På tross av vellykkede opptredener på BBC TV, sessions for John Peel og et trofast publikum i i London, slet Brinsely Schwarz med å få til et skikkelig kommersielt gjennombrudd. Det kan være mange grunner til det, en av de viktigste var kanskje en mangel på disiplin i studio. Platene deres ble til i en kollektiv gruppedynamikk, hvor manager Dave Robinson tok på seg rollen med å skjære gjennom og ta beslutninger der gruppa enten ikke ble enig med seg selv eller mistet interessen. Det var ikke tilfeldig at Nick Lowe fikk tilnavnet «basher», etter hans produksjonsteknikk da han var husprodusent hos Stiff Records et par år senere; «just bash it together and we’ll sort it out later» var hans tilnærming.

Det som ble gruppas siste album var et klart unntak fra den uvørne tilnærmingen. På The New Favourites Of Brinsley Schwarz ble Dave Edmunds engasjert som produsent. Edmunds kjente medlemmene fra før, og hadde samme kjærligheten for femtitallets rock & roll og popmusikk som Lowe og kompani. Edmunds hadde også hatt suksess med sine egne album, og sågar spadd opp noen hitsingler på egen kjøl.

Edmunds hadde en profesjonell holdning til studioarbeid. Han var opptatt av detaljer og lyd på en helt annet måte enn hva de foregående albumene til Brinsley Schwarz hadde fått av omtanke. Resultatet ble da også at The New Favourites.. var det mest velproduserte albumet gruppa noen gang ga ut. Lydbildet var fyldigere og mer sortert. Det kledde materialet på plata, som var av samme miks som var å finne på Nervous On The Road. Noen kjente sikkert på at lydbildet var vel polert for en så uhøytidelig gjeng som Brinsley Schwarz, men undertegnede trivdes godt med det, og resultatet var fortsatt langt unna eksempelvis polert og nedsnødd «westcoast» og singer/songwriter ala 1975.

Edmunds jobbet godt med vokalen på plata. Lowe sang langt bedre her enn hva han hadde gjort på forgjengerne. Det var et annet løft i stemmebruk og diksjon. Den store sangeren Nick Lowe viste seg her for første gang frem for publikum.

Låtmaterialet var jevnt over av god kvalitet, med noen solide høyde-punkter. Plata åpnet med (What’s So Funny ‘Bout) Peace, Love And Understanding?, en av de fineste sangene Nick Lowe noen gang skrev. En høytidsstund av en poplåt, flott spilt og sunget og med en evig melodi i bunn. Den ble først virkelig kjent da Elvis Costello fikk en hit med den noen år senere. Da Curtis Steigers versjon av samme sang ble inkludert på soundtracket til The Bodyguard mottok Nick Lowe sin feteste sjekk noensinne. Soundtracket solgte 17 millioner eksemplarer bare i USA, selvsagt mest på grunn av Whitney Houstons bidrag.

Plata åpnet sterkt, og fortsettelsen var ikke mye dårligere; de fire første sporene holdt alle høy klasse. Ever Since You’re Gone var smul og melodisterk soul, ikke langt unna Ace sin klassiker How Long, og med nok et bevis på Lowes forbedrede vokalprestasjoner. The Ugly Things skrudde opp tempoet, og kom også den med en sterk melodi.

Ian Gomm nøyde seg med å komponere to sanger sammen med Nick Lowe. I Got The Real Thing hadde ruslepiano og fint løft i refrenget. I Like You I Don’t Love You var moderne r&b av tiden, gritty og hektende.

I tillegg til de seks Lowe-låtene og samarbeidet Gomm/Lowe på to spor, var det plass til to coverlåter. Hvorfor de gjorde en versjon av Hollies-bagatellen Now’s The Time vites ikke, men den var ikke mer enn en gjennomsnittlig poplåt ala 1963. Det var da mange andre Hollies-låter de kunne valgt? Versjonen av den kontemporære Trying To Live My Life Without You var lang bedre. Den var skrevet av Larry Williams, og ble en liten hit for Otis Clay mot slutten av 1972.

Slik ble det at Brinsley Schwarz avsluttet karrieren med sitt beste album. Heller ikke The New Favourites Of… Brinsley Schwarz ble noen kommersiell suksess, og etter noen mislykkede singelforsøk ga gruppa opp. De spilte en heidundrende avskjedskonsert på The Marquee i London i mars 1975 og sa deretter takk for seg.

Gruppas medlemmer fortsatte i musikkbransjen. Nick Lowe fikk en lang solokarriere, og samarbeidet med blant andre Dave Edmunds, John Hiatt og Ry Cooder. Han hadde også en karriere som produsent, og produserte blant annet Elvis Costellos fem første album. Resten av gjengen gikk videre i grupper som Ducks Deluxe og The Rumour, Graham Parkers backingband.

Rating: 8/10