The Kinks – Phobia (Columbia cd, 1993)

1) Opening; 2) Wall Of Fire; 3) Drift Away; 4) Still Searching; 5) Phobia; 6) Only A Dream; 7) Don’t; 8) Babies; 9) Over The Edge; 10) Surviving; 11) It’s Alright (Don’t Think About It); 12) The Informer; 13) Hatred (A Duet); 14) Somebody Stole My Car; 15) Close To The Wire; 16) Scattered

UK Jive ble en fiasko, med 122. plass i USA og ingen listeplassering i UK. Dermed var det over og ut fra Mercury,  og The Kinks stod faktisk uten platekontrakt. De skulle likevel klare å klore seg fast noen år til før det hele var over. Deres nye manager Nigel Thomas fikset en avtale med Columbia Records, som ga ut det som ble gruppas siste studioalbum. Phobia var det 24 i løpet av 29 år. Det var litt av en karriere!

Katalogen til The Kinks var full av gull, og derfor var det hyggelig og fortjent at gruppa klarte å levere et anstendig album på tampen. Phobia var ingen klassiker, men inneholdt flere gode låter, med en inspirert Ray Davies i spiss. Dessverre ble heller ikke Phobia en suksess. I England solgte den knapt i det hele tatt og i USA måtte The Kinks nøye seg med en 166. plass.

Det var som vanlig ingenting å si på ambisjonene til Ray Davies; han ville lage konseptalbum igjen. Manager Thomas ga imidlertid klar beskjed til Davies om å ikke en gang nevne dette for Columbia. Når det gjaldt utstyr var det derimot ingen hindringer for perfeksjonisten Davies. Han hadde installert 100 spors digitalt opptaksutstyr i Konk Studios, noe som ga mannen mulighet til på fikle og file på opptakene i det uendelige. Innspillingen av Phobia strakk seg over halvannet år, fra september 1990 til februar 1992, med utgivelse i mars 1993.

The Kinks var igjen redusert til en kvartett, bestående av brødrene Davies, Jim Rodford på bass og Bob Henrit på trommer. Forholdet mellom brødrene var like problematisk som vanlig, kanskje enda verre, da Dave Davies hadde flyttet til Los Angeles og var smått distansert fra det hele både fysisk og mentalt.

Dèt hørtes ikke på resultatet, for Phobia var en energisk rockeplate, med tunge gitarer, punsj i trommene og et visst «corporate shine» i lydbildet. Ray sang fortsatt godt, og virket oppriktig opptatt av å få de nye sangene over til publikum. Dessverre klarte han ikke å beherske seg. Plata var for lang, med hele 17. Flere sanger holdt ikke godt nok nivå og kunne med fordel vært kuttet ut. Dessuten ble det tunge lydbildet tidvis anmassende. Men det var også mye å glede seg over, med mange gode låter som viste at låtskriver-pennen til Ray Davies var inntakt. De fire første sporene holdt alle god kvalitet og var sanger å vende tilbake til etter at Phobia hadde mistet nyhetens interesse. Det samme gjaldt senere spor som Scattered og Did Ya.

Tekstene tok for seg forskjellige tema, med en overvekt av fortellinger om maktmenneskers dårskap og fall, og politikken og økonomiens grådige og falske vesen.  Han sneiet også innom personlige forhold; Scattered startet Davies på allerede i 1984, som en sang om bruddet med Chrissie Hynde, og ble fullført da brødrenes mor døde i 1987.

Did Ya hadde opprinnelig blitt utgitt som en del av en EP i 1991, sammen med blant andre den gamle klassikeren Days. Did Ya ble slengt på som ekstraspor på cd utgaven av Phobia. Og godt var det, Did Ya var en liten klassiker og en glemt Kinks perle. Her tok Ray for seg Kinks sekstitall, parafraserte Sunny Afternoon og fortalte om King’s Road. Alt med tunga godt plantet i kinnet, med blunking til Blur, Oasis og de andre britpoperne som hadde dukket opp, og som tidvis baserte hele karrieren på inspirasjon fra The Kinks.

Rating: 7/10