Cream – Live Cream II (Polydor LP, 1972)

1) Deserted Cities Of The Heart; 2) White Room; 3) Politician; 4) Tales Of Brave Ulysses; 5) Sunshine Of Your Love; 6) Steppin’ Out

Sett i bakspeilet var det slett ikke dumt at Live Cream og Live Cream II ble utgitt. Det sikret konsert-dokumentasjon av en av tidens sentrale grupper, og det på et tidspunkt der opptredener ble stadion-konserter, forsterkerne enorme og høyttalerne enda større. Opptaksutstyret var fortsatt ikke optimalt i 1968, men det ble som ble benyttet på Live Cream og Live Cream II var det beste som kunne oppdrives. Dessuten var Cream velsignet med  legenden Tom Dowd som tekniker. Han sørget for, sammen flinke hjelpere, å gjøre det absolutt beste ut av opptakene, og skal ha en del av æren for at platene låter såpass som de gjør.

Live Cream II ble utgitt i mars 1972, nesten to år etter Live Cream. På det tidspunktet var Eric Clapton temmelig langt ute å kjøre, med en lei heroinvane han slet med å bli kvitt. Slik sett passet det sikkert godt med litt inntekter. Han slo ikke skikkelig tilbake før i 1974, da han fikk braksuksess med 461 Ocean Boulevard.

Live Cream hadde plass til seks spor, alle konsertopptak, og kun ett av dem dro seg særlig ut i tid. Denne gangen var utvalget mer orientert mot gruppas mest kjente låter, som White Room, Tales Of Brave Ulysses og Sunshine Of Your Love.

Også denne gangen var det hentet opptak fra kveldene i San Fransisco i mars 1968. Sunshine Of Our Love, Steppin’ Out og Tales of Brave Ulysses var fra The Winterland 9. og 10. mars. De tre resterende sangene var opptak fra avskjedsturnen, nærmere bestemt 4. oktober i Oakland Coliseum Arena.

Live Cream II var et bedre album enn forgjengeren. Cream dundret gjennom fem av sine mest kjente sanger, med stor intensitet. Låtene var kun noen minutter lenger enn studioversjonene, men det var likevel tilstrekkelig til at gruppa fikk tøyd på musklene og vist at de virkelig kunne improvisere  når de var i slag. De hadde en unik kombinasjon av kraft og finesse, som vel ikke ble matchet av andre enn Led Zeppelin da de var på sitt ypperste. Da de også spilte sine sterkeste sanger ble det tunge og smidige kombinert med en godt utviklet sans for pop, både i form av melodier, refreng og riff. Slikt ble det stor rock av. At studioarrangementene  var mer ambisiøse enn hva en trio kunne makte å få til på scenen var ikke et problem; de tre fylte på med det de hadde av kraft og stil, og det var som kjent ikke lite. Spesielt Claptons gitar var i full fyr. Det spillet han leverte på versjonen av Tales Of Brave Ulysses må være noe av det mest vanvittige og skarpe han noen gang  leverte. Det han foretok seg på Deserted Cities Of The Heart var heller ikke borte, og her fulgte Baker og Bruce opp med utrolig spill.

Dessverre var vokalen ikke helt på høyden. Både Clapton og Bruce slet med å nå opp til nivået de hadde i studio. Særlig Bruce, som var en formidabel vokalist, var tidvis på tur, hvorpå vokalen hans endte opp som småsur bjeffing. Det er kanskje pirk, og slett ikke uvanlig på konsertopptak, men likevel synd da både musisering og opptakskvalitet var så bra som den var.

Den eneste store jammen på Live Cream II ble lagt til slutt på side to. Steppin’ Out var skrevet Memphis Slim, utgitt som b-side på en singel i 1959 og som en del av albumet At The Gate Of The Horn. Pianisten Slim overlot gitararbeidet til sin faste gitarist Matt Murphy, som må ha inspirert Eric Clapton. Clapton spilte inn låten flere ganger, både med John Mayalls Bluesbreakers og Cream.  Steppin’ Out viste et Cream  som gjorde nettopp det, tok steget ut av bluesen og ut i hårete terreng. Det åpnet tradisjonelt, men etter hvert slo Clapton og Baker ut i en herlig «duell», mens Bruce satte bassen forsiktig fra seg. Om man lurer på hva Cream var gode for av improvisasjon fra scenen, vil Steppin’ Out overbevise de fleste.

Rating: 7,5/10