Candlemass – Ancient Dreams (Active cd, 1988)

1) Mirror Mirror; 2) A Cry From The Crypt; 3) Darkness In Paradise; 4) Incarnation Of Evil; 5) Bearer Of Pain; 6) Ancient Dreams; 7) The Bells Of Acheron; 8) Epistle No. 81; 9) Black Sabbath Medley

Det var en annen ro over begivenhetene da Candlemass spilte inn sitt tredje album. Besetningen var den samme som på forgjengeren, i motsetning til situasjonen mellom debuten Epicus Doomicus Metallicus og Nightfall, da gruppas suverene leder Leif Edling måtte skifte ut hele besetningen.

Ancient Dreams var flott pakket inn i et omslag med et av Thomas Coles malerier på forsiden, et maleri som var hentet fra samme serien malerier som på Nightfall. Det var ikke kun i innpakningen det var linjer å trekke til forgjengeren. Også det musikalske fortsatte i noenlunde samme stil, med en sterkt Black Sabbath-inspirert doom metal, fremført med fynd og klem.

I motsetning til Nightfall var ikke Ancient Dreams spedd ut med instrumentale spor. Denne gangen var det kontant doom tvers igjennom. Det var likevel to små vrier som fikk lytteren til å løfte på øyelokket. Det første var Epistle No. 81, som var en versjon av Carl Michael Bellmans Märk hur vår skugga, en kjær svensk melodi, som ble omgjort til et doomlament, med forbløffende godt resultat.

Den andre pussigheten var et Black Sabbath medley, som fulgte med på cd-utgaven som bonusspor. I løpet av drøyt seks minutter dro Candlemass gjennom Symptom of the Universe, Sweet Leaf, Sabbath Bloody Sabbath, Into the Void, Electric Funeral, Supernaut og Black Sabbath. Alle disse låtene var udiskutable klassikere, som Candlemass leverte i versjoner svært tro mot originalene. Det står ikke til å nekte for at disse satte Candlemass eget materiale i et litt dårlig lys; målt opp mot de virkelige klassikerne falt svenskene en smule igjennom. Vokalist Messiah Marcolin klarte seg vel så bra som Dio gjorde da han turnerte Ozzy-materiale, men også Marcolin viste mer enn noe annet at Ozzy var en unik vokalist i sine yngre dager, og den eneste rettmessige «eier» av dette materialet.

De resterende syv sporene var klassisk doom, med inspirert riffing og jevnt over sterke komposisjoner, selv om låtene ikke alltid nådde helt opp til innholdet på forgjengerne. Flere av sporene var litt lange, der de fleste strakk seg opp mot eller over syv minutter, og kunne nøyd seg med et minutt eller to mindre. Likevel, for fans av sjangeren generelt og Candlemass spesielt, var også Ancient Dream et nødvendig album, med flere store høydepunkter. Åpningssporet Mirror, Mirror dro av gårde i høyere tempo enn vanlig – noe som for øvrig gjaldt flere av låtene på plata – og hadde et hektende refreng og en mørk, gotisk stemning som kledde Marcolins vokal godt. A Cry From The Crypt hadde også solid driv i gitarspillet. Darkness In Paradise var kanskje på kanten til det cheesy, men landet på rett side og var sjeldent fengende. Her var også Candlemass flinke til å holde igjen, og bruke lys og skygge i musikken.

Gruppa uttalte senere misnøye med produksjonen, og forklarte at de måtte haste seg ferdig på grunn av en forestående USA-turne. Undertegnede har ikke helt forstått hva som skulle være av mangler, for Ancient Dreams låt fortreffelig. Det skulle gitaristene Lars Johansson og Mats Björkman ha en stor del av æren for.  Gitarspillet hadde tatt noen steg. Ingen av de to var i nærheten av mester Iommi, men de klarte seg godt hele veien, med oppfinnsomt solo- og rytmespill.

Rating: 7,5/10