Blondie – Blondie (Chrysalis LP, 1976)

1) X Offender; 2) Little Girl Lies; 3) In The Flesh; 4) Look Good In Blue; 5) In The Sun; 6) A Shark In Jets Clothing; 7) Man Overboard; 8) Rip Her To Shreds; 9) Rifle Range; 10) Kung Fu Girls; 11) The Attack Of The Giant Ants

Blondie var en del av scenen i New York som dukket opp like før og under punkeksplosjonen. Sammen med blant andre Television, Talking Heads, Ramones og Patti Smith, satte de standarden for rock i USA på siste halvdel av syttitallet. Disse artistene slo seg opp gjennom spilling på klubbene CBGBs og Max Kansas City, og alle fikk forbløffende raskt platekontrakt. Blondie fikk størst kommersiell suksess av dem alle, og var verdensstjerner noen får år etter debuten i 1976.

Det ingen superunge ynglinger som slo igjen med Blondie. De to sentrale figurene, vokalist Debbie Harry og gitarist Chris Stein, var født i henholdsvis 1945 og 1950, og hadde fomlet rundt i undergrunnen av New Yorks musikkliv i mange år, med diverse band som ikke kom noen vei, før de fikk suksess med Blondie.

Debbie Harry ble født i Florida, men ble adoptert bort og vokste opp i New jersey.  I kjent amerikansk og  mytologisk stil kunne hun vise til jobber som blant annet sekretær, danser og ikke minst Playboy Bunny, før hun fikk suksess med Blondie. Harry var den suverene frontfiguren i Blondie. Hun hadde en sjelden kombinasjon av gatesmart tøffhet og sensuell feminitet, og evnen til å iscenesette seg selv i sangene hun fremførte; Debbie Harry var protagonisten i tekstene. Hun hadde ikke nødvendigvis en fantastisk stemme, men hun brukte det hun hadde på utmerket vis, med særpreg og karakter.

Harry stiftet Blondie i 1974, sammen med Chris Stein, Jimmy Destri og Clem Burke. Stein og Harry hadde et romantisk forhold i mange år, uten at de noen gang giftet seg. De to holdt sammen til 1989. Stein, Harry og Destri var de sentrale komponistene i Blondie.

Blondie var de mest popinspirerte av de nye artistene fra New York. Gruppa kombinerte new wave- og punkestetikk med popmusikk fra første halvdel av sekstitallet. De store sangene som kom ut fra The Brill Building og ble fremført av grupper som Shangri-Las, The Cookies og andre var åpenbare inspirasjonskilder, som Phil Spector må ha vært det, selv om Debbie Harry steilet om noen karakteriserte Blondie som retro; i følge henne spilte de «new wave music». Det hadde hun rett i, der de tilførte popmusikken moderne grit, kynisme og mer åpenbare seksuelle referanser enn hva som var tilfelle på det tidlige sekstitall.

Linjene tilbake til sekstitallet ble ikke mindre tydelige ved valg av produsent for debutalbumet. Richard Gottehrer hadde bakgrunn som komponist og produsent, og startet karrieren med å skrive låter i legendariske Brill Building i New York. Han stod bak klassikere som My Boyfriend’s Back, I Want Candy og Hang On Sloopy.

Gottehrer var et godt valg for Blondie. Han bidro til å gi de 11 sangene en passe moderne innpakning. Ved lytting mer enn 40 år senere kan plata høres spinkel og litt blodfattig ut, men skru opp volumet og dra tilbake i tidsmaskinen til 1976, og plata vil oppleves særdeles frisk, i en musikkverden som var forsynt av episke progband og vestkystens singer-songwriters med nesene full av kokain. Blondie kom på et perfekt tidspunkt.

Fengende sanger og stilig produksjon til tross, det var Debbie Harry som virkelig dro Blondie frem i lyset. Hun tilførte musikken stjernestøv og personlighet. Harry hadde en edge i tekst og fremføring, som gjorde uttrykket tidvis direkte erotiske og andre ganger livsbejaende rampete. I den herlig fengende Look Good In Blue sang hun om «give you some head… and shoulder to lean on», og unge menn i alle aldre rødmet. Måten hun sang ordet «boys» på var vel nok til å utløse rødming hos noen en hver. Så skulle ikke de øvrige medlemmenes innsats undervurderes. Stein var en stilig gitarist og Jimmy Destris forskjellige tangenter og synthesizere var sterkt tilstede i lydbildet, og ga musikken et moderne «sheen» som plasserte  gruppa godt i 1976.

De elleve sangene ble komponert av Harry, Stein og Destri sammen og hver for seg, med litt hjelp utenfra. Alle sporene var ikke like sterke, men det var heller ingen blemmer å finne, med et mulig unntak for den avsluttende, snåle The Attack Of The Giant Ants. Høydepunktene stod uansett i kø. Look Good in Blue er nevnte, kanskje den aller beste sangen her, sammen med Rip Her To Shreds. Sistnevnte var det mest rendyrkete rock-øyeblikket på plata, med uvanlig tøffhet og en sterk melodi. In The Sun var rett frem fengende new wave og det samme var Little Girl Lies. Det spreke norske bandet Kung Fu Girls fant muligens inspirasjon til navnet i sangen med samme navn, ingen dårlig inspirasjon i så tilfelle.

Første singel fra plata var X Offender, med In The Flesh som B-side. Opprinnelig kalt Sex Offender, med endret tittel på grunn av mulighetene for å bli spilt på radio, var den det første beviset på superfengende, klassisk Blondie-pop. Om noen lurer på hvorfor gruppa ble sammenlignet med Girl Groups fra det tidlige sekstitall er det bare å lytte til de første femten sekundene av denne. Flott pop til tross, det var b-siden som ga gruppa den første søte smaken av suksess. Videoen til In The Flesh ble ved en feiltagelse spilt på et australsk tv program, og den havnet til slutt på 2. plass på listene i Australia. In The Flesh var en søt ballade, med en tekst hvor Harry ga uttrykk for at det slett ikke var nok å se på bilder av helten, hun måtte ha ham «in the flesh».

Blondie skulle lage enda bedre plater, men debuten har en naturlig plass i alle kresne platesamlinger, med sin morsomme og fengende popmusikk, som pekte både bakover og fremover, men først og fremst var i nuet.

Rating: 8/10