Blur: 13 (Food cd, 1999)

1) Tender; 2) Bugman; 3) Coffee & TV; 4) Swamp Song; 4) B.L.U.R.E.M.I.; 5) Battle; 6) Mellow Song; 7) Trailer­park; 8) Caramel; 9) Trimm Trabb; 10) No Distance Left To Run; 11) Optigan 1

Et år etter utgivelsen av «Blur», kom remiks-albumet Bustin’ + Dronin’. Bustin’ + Dronin’ var myntet på det japanske markedet, men noen kopier fant også veien til UK og USA. Remiksene var basert på låter fra «Blur», hvor flere størrelser gjorde sine krumspring med materialet. Mest fremtredende var William Orbit, med fire remikser. Blur ble imponert over det Orbit fikk til, og hyret ham til å produsere sitt neste album. Dermed avsluttet de det suksessfulle samarbeidet med Stephen Street. Det skulle vise seg å være et sjakktrekk, for Orbit bidro til et nytt stilskift – med Blurs beste album som resultat.

13 ble utgitt i mars 1999, etter en innspillingsperiode fra juni til godt utpå høsten 1998. Også 13 ble spilt inn på Island og i London. Stemningen mellom medlemmene var mer anstrengt enn tidligere. Spesielt forholdet mellom Damon Albarn og Graham Coxon var problematisk. At sanger og gitarist har sine uoverensstemmelser er kjent materie i rocken, og medførte slett ikke at 13 ble mislykket, heller tvert i mot. Ikke nok med at Albarn hadde problemer i relasjonen med Coxon, hans langvarige forhold til Elastica-sjefen Justine Frischmann sang også på siste verset. Det bidro sikkert til at 13 ble et temmelig mørkt album, både hva gjaldt lyrikk og musikk.

13 var en videreføring av det eksperimentelle og utforskende retningen fra «Blur» to år tidligere, men 13 var samtidig noe annet. Det de to platene hadde til felles var en løs og fri vibb i forhold til låtstrukturer og arrangementer. Utflytende melodilinjer og lag på lag av teksturer var fellesnevnere. Hva gjaldt inspirasjon og gjennomføring var det tidvis store forskjeller. Der «Blur» stod i en amerikansk indie- og lo-fi tradisjon, hadde 13 i seg en åpning mot psykedelia, jazzens improvisasjon, droner og noe som nærmet seg prog. Gruppas melodiøse åre var fortsatt til stede, og det var flere åpenbare hitsingler på plata, men tidvis ble den store melodiøsiteten forlatt for langstrakte, mørke og rett ut merkelige låter. Det var til gruppas ære at de skapte så håndfast og varig musikk av et såpass forstyrret og «vanskelig» utgangspunkt. Blur satset høyt med 13 og ble rikelig belønnet med et album som hadde noe nytt å by på bak hver sving. 13 var det mest tidløse av gruppas album, og er en moderne klassiker. Plata ble også en stor kommersiell suksess. 13 gikk rett inn på førsteplass i UK og solgte til gull i USA. Gode listeplasseringer fulgte også i mange andre land, blant andre i Norge, som sendte 13 helt opp til 1. plass.

Hitsingler er nevnt, og 13 hadde tre av dem. Den mest åpenbare var Tender. Tender beskrev oppbruddet mellom Albarn og Frischmann, og var det nærmeste en moderne engelsk rockegruppe hadde kommet gospel. Over en sakte melodi og åtte minutter strakk Albarns nervetråder seg frem mot lytteren, med hjelp av London Community Gospel Choir. Et vakkert lament over tapt kjærlighet. Den rappe Coffe & TV ble sunget av Coxon, og var Tenders strake motsetning, med sitt tempo, kombinasjon av  akustiske og elektriske gitarer og godmodige stemning. Tredje singel ut var den smule No Distance Left To Run, som la seg godt til rette i Blurs rekke av sterke ballader.

Disse tre sangene var omgitt av langt mer utflytende saker, som grovt sett kunne deles i lange dronende spor, rytmiske vandringer (som pekte frem mot neste album) og kortere, tilnærmet punkdrevne gitarorgier. På sistnevnte var de nærmest «Blur», sjekk for eksempel Swamp Song. Trailerpark representerte det rytmiske Blur, og her var Orbits klo tydelig. Hans bakgrunn fra elektronisk musikk beregnet for dansegulvet skinte gjennom, og den samme gjorde hans sans for skrudd elektronikk. På Trailerpark grublet Albarn over at han hadde «Lost My Girl To The Rolling Stones», og på Bugman remjet han om at «Space Is The Place». Her varierte inspirasjonskildene fra britisk r & b til Sun Ras utflippede free jazz. Ikke verst.

To absolutte høydepunkt på 13 var også platas lengste låter, sammen med Tender. Caramel var en introvert undring over «Where’s The Magic?». Det skjulte seg en vidunderlig melodi i dypet av Caramel, som tittet forsiktig ut mellom keyboards, ekkopålegg, trommespill med visp, diverse elektronikk og gitarfeedback. Battle var ikke dårligere, med utgangspunkt i en elektronisk puls, dampende beats og en roterende keyboardfigur. Battle var hemmelighetsfull, men også her dukket det opp en vakker melodi, ført frem av en uvanlig var Albarn.

Rating: 9/10