Candlemass – Tales Of Creation (Music For Nations cd, 1989)

1) The Prophecy; 2) Dark Reflections; 3) Voices In The Wind; 4) Under The Oak; 5) Tears; 6) Into The Unfathomed Tower; 7) The Edge Of Heaven; 8) Somewhere In Nowhere; 9) Through The Infinitive Halls Of Death; 10) Dawn; 11) A Tale Of Creation

Candlemass ga ut fire album i løpet av drøyt tre tre år mellom 1986 og 1989, og da det kunne legges til at samtlige holdt høy standard, var det grunn til å la seg imponere. Med rekken Epicus Doomicus Metallicus -Nightfall – Ancient Dreams – Tales Of Creation skal Candlemass ha sin del av æren for den britiske doom-bølgen som fulgte, selvsagt ikke alene og med stort nikk til gudfedrene i Black Sabbath, men ikke desto mindre. Band som My Dying Bride, (tidlig) Anathema og Paradise Lost hadde mye å takke Candlemass for.

At Candlemass var inspirert av Black Sabbath var å si det forsiktig, men gruppa klarte å skape sitt eget uttrykk, og selv om Sabbath 1970 – 1975 hang tungt over begivenhetene, var Candlemass friskere og bedre enn hva Sabbath selv var på siste halvdel av åttitallet.

Ifølge Leif Edling var Tales Of Creation Candlemass mest ambisiøse album så langt. Tales Of Creation var et konseptalbum, hvor sjelen reiste gjennom livet på jorden, himmel og helvete. For å binde den relativt løse historien sammen, var de åtte låtene supplert med tre korte stykker med deklarering av tekst. Konseptet og strukturen fungerte utmerket, og ga Tales Of Creation en særegen stemning.

Tales Of Creation var det tredje albumet på rad med samme besetning, og Candlemass var nå en blytung, sylskarp metalmaskin. Produksjonen bidro til at det låt fabelaktig fett, tungt og glassklart. Den tilnærmede high-end produksjonen kledde gruppas melodiøse og fengende doom.

Tendensen fra Ancient Dreams med tidvis høyere tempo i låtene ble videreført. Det ble tatt ut i det absurde i speed metalen på den instrumentale Into The Unfathomed Tower, som var platas eneste blunder. Det var selvsagt ingenting i veien for at Candlemass spredde ut sine vinger, men at det var nødvendig å legge seg opp mot Yngvie Malmsteens latterlige, cheesy «klassisk» inspirerte tullball var vrient å forstå. Det var mulig sologitarist Lars Johansson hadde behov for å briske seg litt. Dèt var helt unødvendig, for han viste seg frem som en særdeles kraftfull gitarist på resten av albumet. Han var i stadig utvikling og nådde en formtopp på Tales Of Creation.

Uten at det skulle brukes mot gruppa var flere av sangene noen år gamle. Under The Oak var sågar en nyinnspilling av låten fra debutalbumet. Det var for så vidt greit, den passet godt med resten av materialet, og var en svært sterk låt. Så var det flere som fortjente å stå ved siden av denne klassikeren; Dark Reflections nærmet seg power metal, uten å fjerne seg helt fra doom – og for et gitarspill! The Edge of Heaven var seig, så seig med dommedags-tekst. Somewhere In Nowhere det samme. Tittelsporet var enda bedre, der Candlemass veltet frem over øde landskap, med innpisker Messiah Marcolin i front.

Tales Of Creation ble Messiah Marcolins siste studioalbum med Candlemass i denne omgang Han dukket riktignok opp på et konsertalbum året etter, men det skulle gå 15 år før han, for en kort periode, var tilbake i gruppa. Dermed ble Tales Of Creation avslutningen på gruppas første periode, en periode som står igjen i metalhistorien.

Rating: 8/10