Blondie – Plastic Letters (Chrysalis LP, 1978)

1) Fan Mail; 2) Denis; 3) Bermuda Triangle Blues (Flight 45); 4) Youth Nabbed As Sniper; 5) Contact In Red Square; 6) (I’m Always Touched By Your) Presence, Dear; 7) I’m On E; 8) I Didn’t Have The Nerve To Say No; 9) Love At The Pier; 10) No Imagination; 11) Kidnapper; 12) Detroit 442

Sommeren 1977 spilte Blondie inn sitt andre album i Plaza Studio, New York, for andre og siste gang med Richard Gottehrer som produsent. Bassist Gary Valentine hadde bestemt seg for at dette var det siste han bidro med i Blondie og ga beskjed om at han ga seg etter innspillingene. Da valgte Harry og Stein å sparke han med umiddelbar virkning. Chris Stein tok seg så av det meste av gitar- og bassp, med hjelp fra studiomusiker og senere Blondie-medlem Frank Infante.

Plastic Letters var et typisk album nummer to. Med stor aktivitet etter utgivelsen av debuten, med konserter, presse og en viss kommersiell suksess ble det lite tid til låtskriving. De beste låtene fra lageret mange band skaffer seg før debuten, blir som oftest brukt på første forsøk, og dermed blir det ofte magert når album nummer to skal spilles inn. De fleste band ønsker også å vise en musikalsk utvikling, for å vise at de har livets rett også etter debuten. Alt dette traff også Blondie, men gruppa kom brukbart fra det, om med et noe svakere album enn sist. Det plaget sikkert ikke band og management nevneverdig. Blondie fikk langt større kommersielt gjennomslag denne gangen. Singelen Denis gikk til 2. plass i UK og gjorde det også bra på kontinentet og i Australia. Oppfølgeren (I’m Always Touched By Your) Presence, Dear gjorde det også bra, særlig i UK, hvor gruppe noterte seg for den andre topp ti hiten på rad. Albumet gikk også til 10.plass i UK, og kom seg inn på topp hundre i USA, med 72. plass som best.

Tolv av Plastic Letters tretten låter var komponert av gruppa selv, men det var coverlåten som ble den største slageren. Denis var skrevet av Neil Levenson, og ble en hit for Randy And The Rainbows tilbake i 1963. Denis var søt og superfengende gammelpop, sunget med sensuell sjarm av Debbie Harry. Stilmessig var den i slekt med det mest retropregede materialet fra debuten. Den skilte seg dermed ut fra resten av Plastic Letters. De hadde nemlig tatt flere steg bort fra girlgroup-sound og sekstitallspop, til fordel for en miks av new wave og klassisk rock. At new wave ble mer fremtredende var ikke uventet, men at de også tittet bakover til første del av syttitallet var mer overraskende.

Lydbildet var fetet opp en god del siden sist, uten at det låt for bombastisk eller polert. Kombinasjonen av større dybde i rytmeseksjonen og en mer utstrakt bruk av synthesizers, farfisa og elektrisk piano ga Plastic Letters en futuristisk teint.

Også denne gangen hadde Blondie  et knippe sterke, umiddelbare låter med i studio. Det var også plass til «dypere» kutt, hvor de strakk sine musikalske tentakler ut i forskjellige retninger. Dessverre var det også spor som fremstod forhastede og svake.

For å ta det beste først. Denis er nevnt, og den var fengende nok selv om man fort gikk litt lei. Den andre singelen derimot! (I’m Always Touched By Your) Presence, Dear var en av Blondies aller beste sanger. Den ble komponert av den sparkede bassisten Valentine, men gruppa hadde næringsvett nok til å beholde den, og skapte en klassiker av rendyrket, glamorøs poprock. Fan Mail var et annet høydepunkt. Den åpnet albumet og sendte lytteren direkte til New Yorks varme asfalt. Her presenterte Debbie Harry et sjeldent «ukontrollert» vræl, i en låt som var mer klassisk rock enn noe annet. Den var skrevet av Jimmy Destri, som stod bak nesten halvparten av sangene på plata. Han skrev også I Didn’t Have The Nerve To Say No (sammen med Harry). En enkel melodi som ble reddet av kult arrangement og Harry i rollen som kvinnen som ikke klarte å bryte ut av et dårlig forhold.

Harry skrev rockeren Love At The Pier alene. Den hadde godt driv og en hysterisk tekst, hvor kjæresten falt i sjøen da han gled i sin egen sololje. Den avsluttet med en hentydning fra Harry om at hun ikke lenger ville få kjærlighet opp i baken etter at kjæresten hadde druknet (!).

Cautious Lovers og Bermuda Triangle Blues ble holdt i tilnærmet balladetempo, og begge hadde melodi og særpreg nok til å feste seg. Særlig sistnevnte var god, mye takket være Harrys vokal.

I I’m On E, Kidnapped og Detroit 442 var det mindre å hente. Her falt de ned i rock & roll klisjeer uten særlig  melodi. Disse tre var b-materiale som ikke burde ha vært med på plata.

Debbie Harry dominerte også denne gangen, med iscenesetting av seg selv i diverse situasjoner. Stemmen hennes var Blondies fremste markør, og den avgjørende faktoren som sendte gruppa til den kommersielle himmelen ved neste korsvei.

Rating: 7,5/10