The Damned – The Black Album (Chiswick 2LP, 1980)

1) Wait for the Blackout; 2) Lively Arts; 3) Silly Kids Games; 4) Drinking About My Baby; 5) Twisted Nerve; 6) Hit or Miss; 7) Dr. Jekyll and Mr. Hyde; 8) Sick of This and That; 9) The History of the World (Part 1); 10) 13th Floor Vendetta; 11) Therapy; 12) Curtain Call; 13) Love Song [Live]; 14) Second Time Around [Live]; 15) Smash It Up (Parts 1 & 2) [Live]; 16) New Rose [Live]; 17) I Just Can’t Be Happy Today [Live]; 18) Plan 9 Channel 7 [Live]

På tampen av 1979 gjennomførte The Damned en turne i USA, hvor det gikk sedvanlig hardt for seg. Rat Scabies stappet i seg alt han kom over av droger og alkohol. Det var neppe særlig bedre med de andre medlemmene. Det satte sitt preg på forholdet den i mellom. Den ene var mer «uforutsigbar» enn den andre, noe som ga seg utslag i håpløse samarbeidsforhold. Ved returen fra USA ble det samling i bunn, i et forsøk å bedre situasjonen før innspilling av nytt album. Dèt fikk den konsekvens at bassist Algy Ward røk ut, og erstattet av Paul Grey. Grey hadde tidligere spilt i det pubrockbandet Eddie And The Hot Rods.

Chiswick la alle kluter til for at det neste albumet skulle bli en suksess. De tre seneste singlene hadde alle klatret inn på listene, og Chiswick så fortsatt potensiale i gruppa. The Damned  hadde utvidet sin musikalske horisont, eller rettere sagt latt andre inspirasjonskilder komme til overflaten. Det dreide seg om  psykedelia (som også var hørbart på Machine Gun Etiquette), prog, pop og sågar musique concrète. De musikalske omgivelsene hadde også sin påvirkning. The Clash hadde sluppet klassikeren London Calling. Johnny Rotten hadde blitt Johnny Lydon, startet P.I.L. og levert geniale Metal Box. Den rene punken hadde gjenoppstått med band som UK Subs og Cockney Rejects. The Damned var klare for å lage musikk med større spenn enn hva de hadde gjort tidligere. Resultatet ble dobbeltalbumet The Black Album.

The Black Album ble spilt inn i landlige omgivelser i Rockfield Studios i Wales. Gruppa bestemte seg for å produsere selv, med Hugh Jones som tekniker. Et unntak var det dog plass til. History Of The World, Part 1 var «overproduced by Hans Zimmer». Zimmer ble senere en av verdens ledende komponister av filmmusikk, og stod blant mye annet bak det storslagne lydsporet til Blade Runner 2049.

The Damned strakk virkelig ut sine vinger på The Black Album. De elleve første låtene var preget av musikalsk overskudd, god produksjon godt spill og sang. Dave Vanian hadde utviklet en dypere stemme og  større palett. Han ga flere av sangene et dryss av gotisk stemning, noe som som inspirerte mange av gothkidsa som lurte i kulissene. Stilen hans ble også et forbilde. Han hadde allerede fra 1976 praktisert hvit ansiktssminke, sort bakoverstrøket hår og svarte klær med hvit tilbehør. Sangene var melodisterke, og trakk på referanser fra de foregående 20 årenes populærmusikk. Nå var The Damned langt unna sin opprinnelse som et rølpete punkband. Uttrykket var mer sofistikert og variert, selv om det fortsatt ble levert kraftfull rockemusikk. Åpningssporet Waiting For The Blackout var et glimrende eksempel,  med sterk melodi, hektende riff og en produksjon med god plass til Vanians vokal, akustisk gitar og keyboards. Silly Kids Games var tilnærmet klassisk sekstitallspop, iblandet en dose pubrock. Selv om den rene punken var forlatt var det fortsatt plass til slamrende rock i Hit Or Miss og Sick Of This And That, begge med slitesterke refreng. Det er også flere mørke sanger, som bygde opp under The Damneds status som fedre for gothbølgen. Twisted Nerve, Dr Jekyll And Mr. Hyde og 13Th Floor Vendetta var mørke og dystre fortellinger.

Det som imidlertid virkelig bygde opp The Damneds gotiske image var Curtain Call. Selv om hele plata var kreditert The Damned, var det liten tvil om at det var Vanian stod bak Curtain Call. Det var en komposisjon han jobbet med i et år, og som han innledningsvis syslet med på harmonium hjemme i den klamme leiligheten i London. Curtain Call var det mest ambisiøse The Damned noen gang skulle lage, og endte opp som et lite mesterverk. Herligheten varte i 17 minutter. Den begynte som en fengende rocker, før det ble dempet ned til sang og piano, for deretter å skli ut et i et langt instrumentalparti; The Damned som Pink Floyd cirka Atom Heart Mother? I de avsluttende fem minuttene steg så den opprinnelige rockelåten tilbake, dominert av hektende keyboard og synth. 

Med Curtain Call på plass var det enighet om at The Black album måtte bli et dobbeltalbum, og den fjerde platesiden ble fylt opp med konsertopptak. På siste dagen av vår- og sommerturneen The End Of The Human Race As We Know It (Part 1) i UK, inviterte The Damned medlemmer av fanklubben til en konsert i Shepperton Studios. Her raste gruppa gjennom et knippe låter fra Machine Gun Etiquette, samt den legendariske førstesingelen New Rose.  Om gruppa hadde forlatt punken på plate, avslørte liveopptakene at det fortsatt var mye aggressivitet igjen i The Damned i konsertsituasjon.

Vanian stod bak omslaget, som i følge Rat Scabies var et nikk til The Beatles White Album. Det nektet Vanian for, som sa det ikke hadde noe med The Beatles å gjøre. Han fikk støtte av Captain Sensible, som fortalte at de ikke var fans av The Beatles og at han personlig foretrakk The Kinks. Ikke rart det var en og annen krangel i The Damned…

Rating: 8/10