Emerson, Lake & Palmer – Trilogy (Island LP, 1972)

1) The Endless Enigma (part 1); 2) Fugue; 3) The Endless Enigma (part 2); 4) From The Beginning; 5) The Sheriff; 6) Hoedown; 7) Trilogy; 8) Living Sin; 9) Abaddon’s Bolero

Bak et grusomt omslag, med en tegning av de tre medlemmene som en slags progrockens Jesus-skikkelser, befant ELPs fjerde album seg. Medlemmene ville vise seg frem på omslaget denne gangen, etter tre album hvor de ikke hadde figurert på forsiden. Hvordan de kunne ende opp med den fryktinngytende kitchy tegningen vites ikke. Det hjalp slett ikke at omslaget var laget av legendariske Storm Thorgerson og Audrey Powell i Hipgnosis. Et langt bedre alternativ hadde vært å velge den stilige kollasjen i utbrett-omslaget, hvor flere utgaver av ELP figurerte mellom trær i Eppingskogen.

Omslagsfadesen var, om ikke direkte representativ for innholdet, også et varsel om at musikken var noen hakk ned fra tidligere.

Trilogy ble spilt inn i Advision Studios i London mellom september 1971 og januar 1972. Greg Lake produserte som vanlig, og fikk hjelp av den trofaste teknikeren Eddy Offord. Innspillingene ble gjennomført i en sjeldent lang pause i gruppas hektiske turnevirksomhet.

Trilogy inneholdt syv komposisjoner, inkludert den tredelte The Endelss Enigma. Denne gangen var det ingen sidelange utskeielser ala Tarkus eller storstilte adapsjoner av klassiske verk ala Pictures At An Exhibtion. Det betød ikke at påvirkningen fra klassisk musikk var nedtonet, men fikk utløp i stykker som i form og lengde lå nærmere debuten. Dessverre hadde ikke ELP særlig med nye ideer å bringe til torgs denne gangen. Trilogy fortsatte i samme spor som forgjengerne, men hadde spor av slitasje. Hverken komposisjonene eller spillet hadde den rå energien som gruppa hadde briljert med tidligere. Det betød ikke at det ikke var ting å hente for fans av ELP og progrock, men Trilogy måtte finne seg å stille bak de tre forgjengerne.

Det beste stoffet lå innledningsvis på plata. The Endless Enigma (part 1) – Fugue – The Endless Enigma (part 2) holdt god standard, og selv om stykket ikke brakte mye nytt var det morsom og givende lytting. Samspillet mellom Emerson og Palmer var formidabelt, der Palmers trommer både fulgte og egget Emersons viltre orgel og synthesizere. Lake var også godt på plass, der særlig hans kontrapunktiske bass mot Emersons piano på Fugue var mektig. Lakes sang var bidro også til at innledningen ble så vellykket. Hans engleaktige røst var sterk nok til å bære pompøsiteten i stykket.

De neste to sporene sendte tankene til Lucky Man og Jeremy Bender fra debuten. From The Beginning var en smekker Lake-ballade, dominert av hans stemme og akustiske gitar, med forsiktig perkusjon fra Palmer. Lake hadde taket på akustiske ballader. Der Lucky Man hadde et naivt folk-drag, var From The Beginning mer jazzy resignert, særlig i den lekre gitarsoloen og Emerson skinnende synthesizere. From The Beginning bør ha appell til alle som liker syttitallets klassiske rock. The Sheriff fortsatte i det musikalske sporet etter Jeremy Bender; lettbeint, fengende poprock med ELP særpregede samspill og oppsett. Det var hyggelig lytting, om ikke akkurat rystende. Det avsluttende ragtimespillet med innlagt skudd var malplassert og trist, selv om det festet sangen i det amerikansk 1800-tallet.

Hoedown hentet ELP fra Aaron Copelands ballett Rodeo. Den ble en suksess live, og åpnet både turneen i forlengelsen av Trilogy og den påfølgende runden med konserter etter utgivelsen av Brain Salad Surgery. Det forhindret ikke at ELPs versjon var hul og slitsom, der Emerson kjørte på med hele arsenalet, uten at det rørte ved noe som helst hos denne lytteren. Her fikk de som mente at Emerson drev instrumentonani velfortjent vann på mølla. Hoedown var den eneste låten fra Trilogy som ELP spilte live i særlig omfang, etter sigende fordi gruppa slet med å gjenskape musikken fra scenen, på grunn av de mange lagene med tangenter og synthesizere som lå over det meste av musikken.

Tittelsporet tok innledningsvis utgangspunkt i et stykke av George Gershwin, i et vel søtt og romantisk oppsett for stemme og piano. Det ble mer givende lytting da de tre dro på i typisk stil, med Emersons synthesizere og tangenter, Palmer sedvanlige flotte trommespill og Lake gyngende bass og sterke vokal. Det tok likevel aldri helt fyr, og Trilogy ble ikke mer enn en grei låt, som slet med å nå opp til nivået på de foregående platene. Emerson hentet frem de samme gamle triksene, og det ble vanskelig å ikke kvele en gjesp da han dro i vei med endeløse soli. Så skal det legges til at det var en fornøyelse å høre Palmers trommespill, særlig i siste del av stykket. For en musiker!

Living Sin var et forsøk på hard rock, som falt på stengrunn, særlig på grunn av en svært affektert vokal. Lake sang deler av den, men det var muligens Emerson som prøvde seg på andre deler av låten, uten å overbevise om annet enn at han ikke var en vokalist. Komposisjonen var mager, og Living Sin løftet seg aldri over tilgjort og hul hard rock.

Til slutt lå Abaddon’s Bolero, som hadde endel ved seg. Et fengende tema og en oppbygging som lot musikken puste gjorde godt etter de foregående svake øyeblikkene. Abaddons’ Bolero bygde seg opp til å bli et mektig stykke musikk, med lag på lag av tangenter og synthesizere, selv om det ikke var det mest avanserte musikalske tema ELP hadde i katalogen.

Trilogy ble en ny salgssuksess, med 2. plass i UK og 5. plass i USA.

Rating: 6,5/10