Candlemass – King Of The Grey Islands (Nuclear Blast cd, 2007)

1) Prologue; 2) Emperor Of The Void; 3) Devil Seed; 4) Of Stars And Smoke; 5) Demonia 6; 6) Destroyer; 7) Man Of Shadows; 8) Clearsight; 9) The Opal City; 10) Embracing The Styx

KIng Of The Grey ble dresset opp i nok en variant av hodeskalle-omslaget og musikken var lett gjenkjennelig. Mye var med andre ord ved det samme. Om det mest normale var å skride til verket med ny vokalist kunne muligens diskuteres, men Candlemass hadde hatt flere vokalister i sine rekker og likevel klart å holde koken. At Messiah Marcolin røk ut igjen etter ett album var ikke overraskende, gitt hans anstrengte forhold til Leif Edling og resten av bandet. Da han forsvant denne gangen, var det i følge Edling for godt. De andre grabbarna gikk videre og fant raskt en ny vokalist i amerikaneren Robert Lowe.

Lowe var sanger i doom-metal gruppa Solitude Aeturnus, som hadde gitt ut fem album mellom 1991 og 1998, før de kom tilbake igjen med ny plate i 2006. Etter 2006 konsentrerte Lowe seg om Candlemass. Han sang på tre studioalbum og en liveplate før han ga seg i 2012. Solitude Aeturnus var tydelig inspirert av Candlemass, og Lowe var en vokalist som i utgangspunktet passet godt til det tradisjonelle opplegget på King Of The Grey Island. Lowe var særdeles sjangertro i sin teatralske fremtreden, men manglet den helt store karakteren. Sammenlignet med Marcolin, eller de andre som hadde sunget i Candlemass for den saks skyld, ble han litt anonym og manglet spesielt Marcolins evne til å skape storstilt drama. Det erketypiske Candlemass-kjøret  hadde trengt en mer særpreget vokalist. Lowe endte opp som  Candlemass svar på Tony Martin i Black Sabbath; kompetent og «flink», men uten den avgjørende x-faktoren.

Edling hadde slått seg til ro med å lage typisk Candlemass-musikk. Den nygamle besetningen hadde åpenbart bestemt seg for å drive med sitt, upåvirket av omgivelsene. Det var muligens greit, for hverken evnen til å komponere eller fremføre doom-metal var blitt borte på veien. Som på forgjengeren var det solid doom som ble servert, dog med en i overkant polert produksjon. Det ble imidlertid aldri spennende lytting, og de gjentok seg selv i stort monn. De hadde heller ikke det sterkeste låtmaterialet denne gangen, og selv om klare blunderne ble unngått, var det for få høydepunkter. På endel spor kjente undertegnede så gar kjedsomheten sige på.

Til gruppas forsvar skal det sies at de fortsatt var en formidabel metalmaskin, der både rytmeseksjon og gitarister visste hva som skulle til. Så var det likevel liten grunn til å bruke tid på denne plata i stedet for det de leverte på åtti og nittitallet, selv om det unektelig rev godt til tider også denne gangen. Særlig gjaldt det avslutningen Embracing The Styx, som var platas høydepunkt.

Rating: 6/10