Candlemass – Psalms For The Dead (Napalm cd, 2012)

1) Prophet; 2) The Sound Of Dying Demons; 3) Dancing In The Temple (Of The Mad Queen Bee); 4) Waterwitch; 5) The Lights Of Thebe; 6) Psalms For The Dead; 7) The Killing Of The Sun; 8) Siren Song; 9) Black As Time

Hvorvidt det var en sammenheng mellom Edlings uttalelser om at Psalms For The Dead var Candlemass siste album og det faktum at vokalist Robert Lowe sluttet seks dager før plata ble utgitt vites ikke. Edling trakk etter hvert tilbake sin forsikring om at det ikke skulle komme ny musikk fra Candlemass og ga ut et nytt album i 2019. Edling hadde opprinnelig planlagt å nøye seg med konsertaktivitet, for som han sa, å ikke gå i fella og slippe halvgode album, og dermed ødelegge gruppas gode navn og rykte. Dessverre hadde han nok allerede gått i den fella. For selv om verken King Of The Grey Islands eller Death Magic Doom var direkte svake, var det noe uforløst og tamt tilbakeskuende over begge.

Heller ikke Psalms For The Dead var helt tilfredsstillende, selv om den var bedre enn de to forgjengerne. Candlemass ellevte studioalbum fortsatte i samme stil som tidligere album fra 2000-tallet. Det betød en relativt stivnet doom-form med et litt for polert lydbilde. Likevel var det ting å hente denne gangen.

Robert Lowe klarte seg bedre enn før. Han sang mer avslappet og med større autoritet. Psalms For The Dead ga godt rom for gjestekeyboardist Carl Westholm. Hans tangentspill frisket opp, og ga musikken sårt tiltrengte teksturer. Westholm lå og lurte i lydbildet gjennom hele plata, men det var først da han virkelig slapp til at Psalms For The Dead løftet seg skikkelig. Det beste eksempelet var den lange, dvelende Siren Song, som var dominert av en rått tilhogd orgellyd, som sendte tankene Jon Lord og Deep Purple cirka 1972.

Westhold gjorde også godt fra seg på The Sound Of Dying Demons, der han svevde over en Lowe som gjorde en av sine beste innsatser i Candlemass. Lowe klarte seg også godt i det raskere materialet, som det var et større innslag av denne gangen. Dermed unngikk plata å falle ned i den samme seige gjørma som Death Magic Doom gjorde; både Dancing In The Temple og åpningssporet Prophet var forfriskende slik sett. Sistnevnte nærmet seg powermetal, uten å tråkke ut i de verste klisjeene. Da var det verre med  Black As Time, med sin cheesy innledende resitering og mildt sagt fnisverdige tekst.

Rating: 7/10