Blondie – No Exit (Beyond cd, 1999)

 1) Screaming Skin; 2) Forgive And Forget; 3) Maria; 4) No Exit; 5) Double Take; 6) Nothing Is Real But The Girl; 7) Boom Boom In The Zoom Zoom Room; 8) Night Wind Sent; 9) Under The Gun; 10) Out In The Streets; 11) Happy Dog; 12) The Dream’s Lost On Me; 13) Divine; 14) Dig Up The Conjo

Debbie Harrys middels suksessrike solokarriere gjorde nok sitt til at hun og Chris Stein begynte å sysle med tanken om å få i gang Blondie igjen. I 1996 tok de kontakt med Clem Burke, Jimmy Destri og Gary Valentine. Nigel Harrison og Frank Infante ble ikke invitert. Det likte de to dårlig, men deres forsøk på å stoppe de andre i å bruke Blondie-navnet lyktes ikke. Å hindre Harry og Stein i å bruke navnet var en drøy kombinasjon av ukorrigert selvbilde og dumskap.

Harry, Stein, Burke, Destri og Valentine begynte å spille sammen igjen i 1997, og turnerte i de to påfølgende årene. I februar 1999 kom det også et nytt album. Da var allerede bassist Valentine ute, og erstattet av Leigh Fox. Til å produsere hentet de inn ingen ringere enn Craig Leon, en av de sentrale bakspillerne innen punk og new wave i New York på siste halvdel av syttitallet. Leon ga også ut undergrunnsklassikeren Nammos, på John Faheys Takoma-label.

No Exit ble en suksess og solgte mer enn to millioner eksemplarer på verdensbasis. Det ble 3. plass i UK og 25. plass i USA, og gode plasseringer over store deler av verden. Suksessen ble drevet av singelen Maria, en erketypisk Blondielåt. Maria gikk til 1. plass i UK, Spania og Hellas, og gjorde godt fra seg også i andre land.

Så da var vel alt på stell. Ja, rent bortsett fra at No Exit ikke var all verden til plate. Musikken var i stil med tidligere bravader, med den sedvanlige miksen av danserytmer, lett reggae, poprock og ballader. Medlemmene hadde for så vidt ikke glemt kunsten å komponere fengende pop, og holdt seg til modus operandi cirka 1979 – 1980, men det ble for langt mellom de store øyeblikkene. Den største skuffelsen var likevel Harrys stemme, som ikke var i nærheten av hva den hadde vært i Blondie årene, og faktisk også hadde svekket seg i løpet av de seks årene som hadde gått siden hennes seneste soloalbum. Det ble spesielt tydelig i de mest typiske Blondielåtene, der man automatisk forventet nivået fra gamle dager. Hun kunne fortsatt synge, men det begrensede spennet i stemmen var redusert med årene. Det var synd og trist å konstatere. Hun fungerte best på nevnte Maria. Hun klart seg også godt i den hyggelige poplåten Under The Gun, som var en hyllest til avdøde Jeffrey Lee Pierce, vokalist i The Gun Club og tidligere formann i Blondies fanklubb.

Tittelsporet mikset rock, klassisk musikk og hip hop til et sjarmerende hele, med blant annet Coolio på gjestevers. Selv om Blondie var et «hvitt» band, hadde de alltid vært en del av den musikalske smeltedigelen  New York, noe som blant annet hadde kommet klart til uttrykk på Autoamerican albumet.

De hentet også frem inspirasjonen fra sekstitallets girl groups, i The Shangri Las Out In The Street, selv om de ikke fikk all verden ut av den. Da var den sprø reggaen i Screaming Skin mer vellykket.

No Exit var på ingen måte en katastrofe, og tidvis hyggelig lytting, men aldri på nivå med gruppas fire første albumene. Lysten på nytt materiale fra Blondie, og ikke minst singelen Maria, må ta æren for det solide salget, mer enn at No Exit var et godt album.

Rating: 6/10