Marvin Gaye – Moods of Marvin Gaye (Tamla LP, 1966)

 1) I’ll Be Doggone; 2) Little Darling (I Need You); 3) Take This Heart Of Mine; 4) Hey Diddle Diddle; 5) One More Heartache; 6) Ain’t That Peculiar; 7) Night Life; 8) You’ve Been A Long Time Coming; 9) Your Unchanging Love; 10) You’re The One For Me; 11) I Worry About You; 12) One For My Baby

I 1965 var Motown-maskineriet i full tilt, og slagerne flommet ut av Detroit. The Sound Of Young America var kommet for å bli! En av mange som nødt godt av dette formidable apparatet var Marvin Gaye. Med hjelp fra låtskrivere og produsenter som Holland–Dozier–Holland og Smokey Robinson, og musikerne i The Funk Brothers, leverte Marvin er jevn strøm av hits gjennom 1965. I’ll Be Doggone, Take This Heart Of Mine, One More Heartache og Ain’t That Peculiar – lista er lang.

Seks av singlene fra 1965 og tidlig 1966 ble samlet på Moods Of Marvin Gaye. Alle seks gikk inn på topp 40 R&B og fire klatret inn på poplistene. De to beste, I’ll Be Doggone og Ain’t That Peculiar, gikk begge til første plass på R&B og åttende plass på pop. Dermed hadde Marvin endelig egne topplasseringer på R&B lista. Moods Of  gjorde det også bedre enn de foregående albumene, men måtte nøye seg med en 118. plass på Billboard 200. Riktignok ble det en 8. plass på R&B listen, men det må ha vært en viss skuffelse hos Motown at albumet ikke gikk bedre; Marvin var fortsatt en singel-artist.

Selv om Moods Of inneholder mange spor som var utgitt på singel, var plata et seriøst forsøk på etablere Marvin som albumartist. I 1966 var album stadig mer populære og storselgende, og tok etter hvert over som det mestselgende formatet. I tillegg hadde de «seriøse» rock- og popartistene fått sans for å lage noe helhetlig og sammenhengende, og ikke bare satse på singler og sammenraskede album. Sett i det lyset opplevdes Moods Of som et homogent produkt, med visse unntak. Plata bestod for det meste av Motownsk popsoul, med godt spill, sang og produksjon. Gaye klarte likevel ikke å la være å snike inn litt av voksenpopen han hadde levert på tidligere album, uten at det ble dominerende eller direkte plagsomt.

Mer problematisk er at Moods Of Marvin Gaye led under generisk låtmateriale. Det var noen klassikere å finne blant de nevnte singlene, men det var en smak av samlebånd over deler av stoffet. Det var en typisk bakside ved Motown-maskinen. Samlebåndprinsippet gjaldt og ble det funnet en effektiv formel, det vil si en stor hit, ble formelen repetert så lenge den gav avkastning. Problemet var at nesten-kopier ble kun det; nesten.

Høydepunktene gjorde likevel at plata berget seg noenlunde inn. Høydepunktene og at Marvin sang bedre enn noensinne; en moden rasp i røsten ga den silkemyke hipsteren og damemagneten en ny dimensjon.

Av høydepunktene må selvsagt de to nummer 1 singlene fra R&B lista fremheves. Både I’ll Be Doggone og Ain’t That Peculiar ble skrevet av Smokey Robinson, riktignok sammen med andre. Begge hadde Smokeys unike signatur, en melodiøsitet som var få andre forunt. Robinson var mannen Bob Dylan omtalte som amerikas største nålevende poet. I’ll be Doggone stjal rått fra The Searchers Neddles And Pins, uten at det ble annet enn sjarmerende. Ain’t That Peculiar var typisk uptempo Motown i godt lune, en lekker dansbar soul-låt, med herlig kor fra The Andantes. The Andantes koret på det meste av plata, som de gjorde det mange Motown utgivelser på sekstitallet. De var på mange vis vokalens Funk Brothers, anonyme og likevel så viktige for Motown-soundet.

De øvrige singlene fra plata, som alle var samlet på side 1, holdt ikke samme kvalitet. Bedre da var versjonen av Willie Nelsons Night Life. En jazzete, sløy sang som Marvin gjorde til sin. Opprinnelig ble Night Life utgitt på singel med Willie Nelson i 1960, og Ray Price fikk en hit med samme låt i 1963. Verdt å nevne var også den rusleren You’ve Been A Long Time Coming, skrevet av Holland-Dozier-Holland, med Marvin i det såre og romantiske hjørnet.

Og der var han jo ganske ofte.

Rating : 6,5/10