The Damned – Phantasmagoria (MCA LP, 1985)

 1) Street of Dreams; 2) Shadow of Love; 3) There’ll Come a Day;  4) Sanctum Sanctorum; 5) Is It a Dream; 6) Grimly Fiendish; 7) Edward the Bear; 8) The Eighth Day; 9) Trojans

Da Captain Sensible var opptatt med solokarrieren sin, var det ledig tid for resten av The Damned. Den benyttet de til å spille inn et album under aliaset Naz Nomad And The Nightmares. Plata fikk tittelen Give Daddy The Knife Cindy, og omslaget sendte tankene til et hipstersoundtrack cirka 1967. Albumet var ikke stor kunst, men artig nok og verdt å oppsøke for spesielt interesserte.

The Damneds sedvanlige uflaks med plateselskaper fortsatte. De rakk kun å gi ut Strawberries på Bronze, før det eventyret var over. Deretter fulgte en periode med nye endringer. For det første ble det åpenbart at Captain Sensible ikke maktet å kombinere solokarrieren med å være medlem i The Damned. Dermed måtte han motvillig gi seg i gruppa han hadde vært så sentral i.  I tillegg hadde bassist Paul Gray røket uklar med Rat Scabies og blitt kastet ut. Tapet av Captain Sensible ble løst ved at Roman Jugg skiftet fra keyboards til gitar. Juggs kompis Bryn Merrick erstattet Gray på bass. Både Merrick og Jugg hadde spilt i punkbandet Victimize, som ga ut to singler i 1979 og 1980.

Jakten på ny platekontrakt ble komplisert. Gruppa hadde en lang prosess med Mercury, som endte med at The Damned for første gang ble signert til et internasjonalt plateselskap. Da de først ble enige med Mercury, møtte de et team som hadde genuint tro på The Damned, og som la seg i selen for at gruppa skulle lykkes.

Oppkjøringen til Phantasmagoria startet i mars 1985, med singelen Grimly Fiendish. Den klarte en 21. plass  i UK. Grimly Fiendish lå tett opp til det Madness drev med. Den stilen kledde ikke The Damned. Det ble absurd å høre Dave Vanians mørke gothrøst rumle over en lystig poplåt. Men en hit ble den i alle fall. Den neste singelen, Shadow Of Love, som gikk til 25. plass, var langt bedre. Shadow Of Love var også pop, men passet bedre for Vanian.

Det singlene hadde til felles, var en mer polert og påkostet produksjon enn hva man var vant med fra The Damned. Lydbildet var stort og pompøst, med Vanians stemme som den sentrale ingrediensen.

Phantasmagoria ble utgitt i juli 1985 og ble en pen suksess, med 11. plass på de britiske listene. The Damned var mer populære enn noensinne. Suksessen ble ytterligere forsterket et halvt år senere, da de fikk en stor hit med en versjon av Eloise, Barry Ryans hit fra 1968.

Phantasmagoria var det mest kommersielle produktet The Damned hadde utgitt. På omslaget poserte fotomodellen Susie Bick (Nick Caves fremtidige kone) svartkledd og blek, med dyster mine, foran en kirke og en kirkegård. Omslaget satte stemningen for albumet, som inneholdt gotisk poprock; mørke, tegneserieaktige stemninger pakket inn et lydbilde av tiden. Keyboards, saksofoner, piano, strykere og kor fylte ut gruppas tradisjonelle oppsett. Produsent Jon Kelly har navn som Prefab Sprout, Kate Bush, The Beautiful South og Deacon Blue på merittlista, og disse navnene sa mye om lyden på  Phantasmagoria. Det som reddet plata fra å bli kun et tidsdokument, var et brukbart låtmateriale og at Vanians stemme stort sett kledde sangene og produksjonen. Shadow Of Love er nevnt. Den tredje singelen fra albumet, Is It a Dream, var også et høydepunkt, med sin klassiske pop pyntet med saksofoner og piano. Da hadde det blitt langt tilbake til Neat, Neat, Neat! Jeg liker også den puslete instrumentalen Trojans, som hadde en sjelden sjarm. Det var i det hele tatt lett å like plata, der Grimly Fiendish var det svakeste og minst representative sporet. Phantasmagoria står igjen som et godt popalbum fra 1985, uten at høydene The Damned hadde nådd tidligere ble gjenskapt.

Denne gangen var alle sangene skrevet av hele gruppa i fellesskap, og Roman Jugg fikk lov til å synge den lette poplåten Edward the Bear. Alt var bare idyll.

Det skulle selvsagt ikke vare.

Rating: 7/10