Emerson, Lake & Palmer – Welcome Back My Friends To The Show That Never Ends (Manticore 3LP, 1974)

1) Hoedown; 2) Jerusalem; 3) Toccata; 4) Tarkus; 5) Take A Pebble; 6) Piano Improvisations; 7) Take A Pebble (conclusion); 8) Jeremy Bender/The Sheriff; 9) Karn Evil 9

I løpet av noen få år hadde ELP blitt et av verdens største band. I 1974 var det ikke mange som kunne konkurrere med de tre britene. Plater og konsertbilletter gikk unna, og med berømmelse og masse penger økte ambisjonene på nær sagt alle fronter. For mange fremstod gruppa grandiose og selvopptatte. Så var det samtidig befriende med artister som hadde storstilte ambisjoner, tok grep om egen karriere og gjorde nøyaktig det de ønsket. Det var fortsatt noen år før storstilte ambisjoner var fullstendig avleggs, selv om ELP allerede i 1974 fikk kritikk for antallet medhjelpere og det voldsomme sceneoppsettet de reiste rundt med.

Det var heller ingenting i veien med arbeidsmoralen. Gruppa var på veien store deler av tiden mellom november 1973 og september 1974. I første halvår 1974 gjennomførte de en turne i USA, som ble avsluttet på festivalen Californa Jam, sammen med blant andre Deep Purple. Det var en kvart million mennesker tilstede, og festivalen ble sendt på tv. Da fikk amerikanere flest se sceneshowet til ELP, med roterende trommesett, Emersons bruk av kniver på orgelet og andre spektakulære påfunn. Det var et voldsomt spetakkel, som delte oppfatningen om gruppa i to. Det var ikke mulig å være likegyldige til ELP. Prog- og hardrockfans elsket dem og tilhengere av singer-songwritere og rootsrock hatet dem.

Turnevirksomheten måtte selvsagt dokumenteres, og i august 1974 kom Welcome Back My Friends To The Show That Never Ends. De nøyde seg ikke med mindre enn en trippel LP, med samlet spilletid på mer enn en time og tre kvarter. Omfanget hindret ikke en ny kommersiell suksess. Albumet gikk til 4. plass i USA og 6. plass i UK.

Tittelen var hentet tittelen fra teksten til Karn Evil, hovedsporet på Brain Salad Surgery. Opptakene var fra februar 1974, nærmere bestemt en konsert i Anaheim Convention Centre, California. Albumet inneholdt materiale fra alle gruppas plater, med unntak av Pictures At An Exhibition. Det hører dog med til historien at gruppa ofte spilte et utdrag av Pictures som ekstranummer på turneen i 1973/1974.

Welcome Back My Friends To The Show That Never Ends viste frem en sjeldent samspilt trio, som formelig banket livskiten ut av instrumentene sine, og leverte et utrolig underholdende show. Det ble ikke spart på noe som helst av musikalske eksesser, uten at det ble nevneverdig plagsomt. Det var en unik glede og energi over begivenhetene. Mange av låtene fremstod tett på studioversjonene, selv om det også tidvis var gjort plass til improvisasjoner og nye arrangementer. Gruppas studioalbum hadde utviklet seg å bli komplekse affærer, med lag på lag av instrumenter. Dèt var umulig for en trio å gjenskape fullt ut fra scenen, men det låt likevel tilfredsstillende. Alt var kanskje ikke like underholdende, men i sum var det et sjeldent vellykket konsertalbum. Lyden kunne muligens vært noe bedre, det låt tidvis litt mudrete, uten at det var et stort problem. Mye ble løst ved å skru opp volumet.

Hovedretten bestod av Tarkus og Karn Evil 9, men det var også plass til kortere stykker. Det åpnet med Hoedown, som ikke var så vellykket i studioversjon med sin påtatte lystighet, men som fungerte overraskende godt som åpning på showet. Jerusalem fulgte deretter, i en versjon relativt tro mot utgaven på Brain Salad Surgery. Toccata var ikke like imponerende som i studioinnspillingen, men dro likevel unna i sin storstilte, vriene avantgardisme.

Deretter fulgte Tarkus, som sammen med Karn Evil 9 opptok mer enn en time av spilletiden. Tarkus var like smart og fengende fra scenen, og det var vanskelig å ikke smile fårete da Lake la inn elementer fra Epitaph, som han sang på King Crimsons debutalbum tilbake i 1969.

Take A Pebble ble koblet sammen med Still…You Turn Me On, Lucky Man og en lengre piano improvisasjon fra Emerson, før det hele endte med en kort tilbakevending til Take A Pebble. Det låt storveis, der Greg Lake fikk vist seg frem som vokalist. Still…You Turn Me On og Lucky Man ble fremført av Lake alene med akustisk gitar, med blekt resultat. Still måtte da han egnet seg til en liten utblåsning fra de tre i samspill? Emersons ti minutter lange improvisasjon, med elementer fra Friedrich Guldas Fugue og Joe Sullivans Little Rock Getaway, var kjedelig,. Selv om mannens tekniske ferdigheter var uomtvistelige, ble fremføringen først og fremst et hult skrik om «se så flink jeg er».

Jeremy Bender og The Sheriff ble koblet sammen og viste frem Lakes øre for en fengende melodi. Det var en liten pustepause før avslutningen med Karn Evil 9.

Karn Evil 9 var fryktinngytende fra scenen, der den brettet sitt intense og hysteriske jeg ut over 35 minutter, en kort trommesolo inkludert. Ja, den fryktede trommesoloen var selvfølgelig på plass og var på tross av Palmers udiskutable kvaliteter ikke spesielt lyttverdig. Den bidro mest til å gjøre Karn Evil enda lenger enn studioutgaven. Så skal jeg skynde meg å legge til at alt i alt var Karn Evil 9 en herlig utblåsning. Den står igjen som den endelige forløsningen av ELPs potensiale og muligheter da de var på toppen av sin skaperkraft.

Welcome Back My Friends To The Show That Never Ends ble kulminasjonen på ELPs storhetstid. Det skulle bli vanskeligere etter dette, både kommersielt og kunstnerisk.

Rating: 8/10