Candlemass – Ashes To Ashes (Nuclear Blast cd, 2010)

1) Dark Are the Veils of Death; 2) Samarithan; 3) If I Ever Die; 4) Hammer of Doom; 5) At the Gallows End; 6) Emperor of the Void; 7) The Bleeding Baroness; 8) A Sorcerer’s Pledge; 9) Solitude; 10) Kill the King

I følge Setlist.fm spilte Candlemass 13 konserter i løpet av 2009. De startet med Sweden Rock Festival 4. juni og avsluttet konsertåret i Athen 3. oktober. Beskjeden aktivitet på konsertfronten det året altså. For fans som ikke fikk nok Candlemass live, ble livet lettere i leve i april 2010, da gruppa slapp en cd/dvd utgivelse. Cden bestod av opptak fra konserten på Sweden Rock Festival. Dvden inneholdt samme konsert, i tillegg til «sesong-avslutningen» i Athen. Fansen fikk også noen intervjuer tatt opp bak scenen samt en rekke fotografier. Her var det mye på bite i for den dedikerte.

Ashes To Ashes var en nyttig dokumentasjon av Candlemass ala 2009. Selv om Robert Lowe ikke er undertegnedes favorittvokalist, spilte han en rolle i bandets historie, og det var fint å ha han dokumentert fra scenekanten også.

Låtutvalget var en blanding av nytt og gammelt. Her var det var tre spor fra Death Magic Doom og ett fra King Of The Grey Islands. Med unntak for versjonen av Rainbows Kill The King (fra Long Live Rock ‘n’ Roll, 1978), var resten hentet fra de to første platene, med to fra Epicus Doomicus Metallicus og tre fra Nightfall. Det var ikke vanskelig å forstå at gruppa gikk tilbake til sine klassikere, selv om det var synd at ikke flere album var representert. Candlemass hadde tross alt laget mange sterke låter mellom 1987 og 2005.

Death Magic Doom og King Of The Grey Islands var preget av et Candlemass på autopilot. Heldigvis hadde de plukket de beste sangene fra disse utgivelsene, og If I Ever Die, Hammer Of Doom, The Bleeding Baroness og Emperor Of The Void ble fremført med kraft og presisjon. Robert Lowe var mer hjemme her enn han var på de gamle klassikerne, hvor henholdsvis Johan Längqvist og Messiah Marcolin hadde sunget på originalene. Han greide seg likevel greit også der, selv om den lange versjonen av A Sorcerer’s Pledge var mislykket. Dett var ikke Lowes feil, men skyldtes et mislykket forsøk på samvirke med publikum, som ble kjedelig lytting hjemme i stua.

Det vanskelig å hoste opp den store entusiasmen for Ashes To Ashes. Ingen av versjonene fristet undertegnede til å bytte ut studioversjonene som de foretrukne. Det var heller ikke andre inn- og utspill som skapte nevneverdig spenning og interesse. Det låt greit nok, om ikke helt optimalt. Bass og trommer hadde en vel fremtredende plass i lydbildet, noe som kom på bekostning av gitarene, som dermed fremstod litt blodfattig. Det var likevel ikke et større problem enn at Candlemass fikk vist at de var et samspilt og tungt metalband. Robert Lowe viste også at stemmen bar godt, uten at han fremstod med mer særpreg enn på studioplatene.  Å sette sitt eget merke på klassikerne fra de to første platene var da heller ingen takknemlig oppgave.

Rating: 6/10