Deborah Harry – Debravation (Chrysalis cd, 1993)

1) I Can See Clearly; 2) Stability; 3) Strike Me Pink; 4) Rain; 5) Communion Listen; 6) Lip Service; 7) Mood Ring; 8) Keep On Going; 9) Dancing Down the Moon; 10) Standing In My Way; 11) The Fugitive; 12) Dog Star Girl

Etter utgivelsen av Def, Dumb & Blind i 1989 brukte Deborah Harry store deler av de neste to årene på veien, med konserter over store deler av verden. Hun hadde fortsatt med seg Chris Stein. Det fortsatte å komme ut samleplater med både Blondie og hennes sololåter, gjerne på samme album. Den europeiske utgivelsen The Complete Picture: The Very Best Of Deborah Harry and Blondie solgte godt, og klatret til 3. plass i UK.

I de første årene på nittitallet deltok Harry på noen samarbeidsprosjekter, blant annet en duett med Iggy Pop (Did You Evah!), en gjesteopptreden med Die Haut (Don’t Cross My Mind) og en versjon av Summertime Blues (til filmen That Night In Australia). I august 1993 slapp hun sitt fjerde soloalbum. Det skulle bli det siste på 14 år, for noen år senere skulle hun og Stein sparke liv i Blondie igjen.

Debravation var nok et forsøk på å revitalisere Harry som popstjerne. Hun fikk en viss suksess denne gangen. Singelen I Can See Clearly gikk til 23. plass i UK og 2. plass på danselisten i USA, og albumet klarte en 24. plass i UK. I andre deler av verden fikk hun mindre oppmerksomhet.

Det stod ikke innsatsen. På hennes siste plate for Chrysalis ble det slått på stortromma. En lang rekke komponister, produsenter og musikere var involvert. Navn som Arthur Baker, Toni C, den flinke Anne Dudley, Jon Astley, Guy Pratt og Chris Stein bidro alle med låtskriving og produksjon. Det syntes som om planen var å kaste forskjellige låter på den kommersielle veggen, og se om noe festet seg. Dèt var det ikke all verden som gjorde, en viss suksess til tross, og det gjorde det heller ikke hos denne lytteren, som vanligvis var positivt innstilt til Harry. Det var umulig å la seg sjarmere  av sang etter sang med florlett dansepop blottet for særpreg, med en polert, kjedelig innpakning. Her hylte AOR-saksofonene mot deg, det lettvinte italodisco-pianoet dukket selvsagt opp og jammen om ikke det nok en gang ble gjort forsøk på rapping. Dèt gikk ikke bra denne gangen heller.

La man godviljen til kunne Arthur Bakers I Can See Clearly passere som ok å knipse til. Anne Dudleys ballade Strike Me Pink var vakker og ble løftet av Harrys beste vokalprestasjon på plata. På Standing In My Way lekte hun Blondie cirka 1978, og da kom smilet fort på plass, men tre rette av tolv ga ingen premie.

Rating: 5/10