Deborah Harry – Necessary Evil (Eleven Seven Records, cd 2007)

1) Two Times Blue; 2) School for Scandal; 3) If I Had You; 4) Deep End; 5) Love with A Vengeance; 6) Necessary Evil; 7) Charm Redux; 8) You’re Too Hot; 9) Dirty and Deep; 10) What Is Love?; 11) Whiteout; 12) Needless to Say; 13) Heat of the Moment 14) Charm Alarm

På tross av revitalisering av Blondie, kom det et soloalbum nummer fem fra Deborah Harry. Necessary Evil dukket opp 14 år etter Debravation, og fire år etter Blondies seneste forsøk.

Harry hadde forsøkt seg på litt av hvert på soloplatene sine, med mange forskjellige samarbeidspartnere opp gjennom årene. Fellesnevneren var at prosjektene aldri traff blink, og verken fikk ut hennes potensiale eller traff det store publikum. Denne gangen allierte hun seg med duoen Super Buddha, som bestod av Barb (Barbara) Morrison og Charles Niland. Morrison og Niland komponerte alle sangene sammen med Harry, og de to stod for så godt all musisering og produksjon. Necessary Evil ble til over et par år, med innspillinger i flere omganger.

Deborah Harry var 62 år i 2007, og hadde holdt det gående i musikkbransjen i mer enn 30 år. Hun hadde hatt sine opp- og nedturer, både privat og karrieremessig. Det var likevel lite å spore av levd liv i tekstene, det var ingen utvikling mot et tekstunivers hvor det å være godt voksen ble håndtert. Det var vel heller ikke å forvente eller nødvendigvis ønsket, men hun danset på tynn line da hun fortsatte i samme småfrekke univers som da hun var tredve år yngre. Hun ble et lett bytte for de som vil angripe med beskyldinger om at hun hadde gått ut på dato. Det var selvsagt urettferdig overfor Harry, et av rockens kuleste stilikon gjennom tidene. Det var mer frustrerende at hun aldri syntes å finne et passende musikalsk univers på soloplatene sine. På Necessary Evil gikk hun for dansepop med en viss edge, ikke ulikt hva Madonna drev med på Confessions On The Dancefloor et par år tidligere. Det gikk jo bra for Madonna kommersielt sett, så hvorfor ikke?

Harry spedde ut dansepopen med den sedvanlige stilblandingen både hun og Blondie hadde lagt til seg. Her var det også ballader, poprock og enkelte stivbeinte rockforsøk, som sammen med flørtingen med dansegulvet ble til et frustrerende ujevnt og sprikende hele. Two Times Blue var typisk Blondiesk poprock, oppdatert til datidens lydbilde. School For Scandal fortsatte i samme stil, men var et par hakk ned, med en akutt mangel på et bærekraftig refreng. If I Had You var en triviell powerballade, før Deep End og Love With A Vengenace forsøkte å dra lytteren ut på dansegulvet. Resten av plata varierte mellom blasse ballader, steril dansepop og stive rockforsøk, der særlig You’re Too Hot blamerte både Harry og lytteren.

Rating: 5/10