The Damned – Grave Disorder  (Nitro Records cd, 2001)

1) Democracy?; 2) song.com; 3) Thrill Kill; 4) She, 5) Lookin for Action, 6) Would You Be So Hot (If You Weren’t Dead?); 7) Absinthe, 8) Amen, 9) Neverland; 10) Til the End of Time; 11) Obscene; 12) W; 13) Beauty of the Beast

The Damned skulle vise seg å være en sikker nødhavn når ting ble vanskelig. Ikke lenge etter at Rat Scabies og Dave Vanian røk uklare i 1996, fant Captain Sensible og Vanian sammen igjen. Hverken Vanian eller Sensibles solokarrierer hadde hatt særlig løft på nittitallet. De to stablet et nytt band på beina, som etter litt om og men fikk rett til å kalle seg The Damned. Siste halvdel av nittitallet skaffet de mat på bordet gjennom turnevirksomhet og i 2001 kom det ny musikk.

Punkscenen på vestkysten av USA hadde alltid vært tungt inspirert av The Damned. Størrelser som Henry Rollins (Black Flag) og Dexter Holland (The Offspring) lot aldri anledningen til å hylle gruppa gå fra seg. I 2001 signerte Dexter Holland The Damned til sitt plateselskap Nitro Records og installerte gruppa i Mad Dog Studios i Venice, California. David Bianco ble engasjert som produsent. Bianco hadde produsert Teenage Fanclub og vært tekniker for blant andre Tom Petty, Frank Black og Throwing Muses. Det var et skikkelig opplegg for The Damned og ikke et skolissebudsjett, som ofte ble glemte helter til del ved comeback.

The Damned bestod nå av Dave Vanian (vokal), Captain Sensible (gitar), Patricia Morrison (bass), Monty Oxymoron (keyboards) og Pinch (trommer). De fleste sangene ble komponert av Captain Sensible, ofte i samarbeid med Vanian, med enkelte bidrag fra de øvrige gruppemedlemmene.

Linjene kunne trekkes direkte fra Grave Disorder tilbake til  Strawberries fra 1982. Strawberries var det forrige albumet Captain Sensible og Dave Vanian samarbeidet på, og Grave Disorder var nesten en direkte fortsettelse av uttrykket fra den gang da. Det betød en blanding av pop, goth og psykedeliske krumspring, alt spilt med rockens intensitet. Det var langt dårligere forbilder å ha  enn Strawberries, som var et svært vellykket album. Grave Disorder nådde dessverre ikke opp til samme standard, men plata hadde sine sider.

Grave Disorder var gjennomarbeidet og hadde flere åter som vokste ved gjentatt lytting. Bianco ga gruppa et passende lydbilde, enten det var snakk om rocklåter, pop eller gotiske øvelser over piano og keyboards. Likevel var det et godt stykke opp til tidligere bragder. For mange av de nye sangene ble middels gode spiløvelser, uten særlig egen karakter. Det var tydelig at alle involverte ville få til noe stort, men det skortet på låtmaterialet. Etter gleden ved å gruppa tilbake, ble unektelig Grave Disorder dyttet inn i hylla, for å bli der. Når jeg vil høre The Damned er det lettere å hente frem debuten, Machine Gun Etiquette, The Black Album eller Strawberries.

Likevel har Grave Disorder så pass med kvaliteter at den fortjener noen gjennomlyttinger, og den dedikerte bør vurdere et innkjøp. For sikkerhets skyld.

Rating. 6/10