Kevin Ayers & The Whole World – Shooting At The Moon (Harvest LP, 1970)

1) May I?; 2) Rheinhardt & Geraldine/Colores Para Dolores; 3) Lunatics Lament; 4) Pisser Dans un Violon; 5) The Oyster and the Flying Fish; 6) Underwater; 7) Clarence in Wonderland; 8) Red Green and You Blue; 9) Shooting at the Moon

Harvest ville ha Kevin Ayers ut på veien og ba han skaffe seg et band. Ayers samlet da nye og gamle venner i The Whole World. Det ble et av de mest elleville orkestrene som noen gang har opptrådt under en utvidet rock-paraply. Gruppa bestod av den 18 år gamle ynglingen Mike Oldfield (gitar), Mick Fincher (trommer), den klassisk skolerte arrangøren og komponisten David Bedford (tangenter, gitar) og frisjelen Lol Coxhill (saksofon, zoblofon). Litt av en gjeng med andre ord, og de kunne etter sigende variere fra det inspirert fantastiske til det rablende ustemte. De skled ofte ut i lengre improvisasjoner mellom Ayers sangnummer, men hentet seg ifølge Ayers som regel inn igjen.

Da Ayers skulle lage oppfølgeren til Joy Of A Toy, tok han med seg The Whole World i studio. I tillegg bidro Bridget St. John og Robert Wyatt med sang på en låt hver. Peter Jenner produserte sammen med Ayers, som sist.

Shooting At the Moon ble et ganske annet album enn Joy Of A Toy. Musikerne tok med seg eksperimentviljen fra scenen inn i studio, og resultatet ble et album som inkluderte alt fra ballader og pop til eksperimentell rock og rene improvisasjoner. Shoot At The Moon var et produkt av en tid da alt var mulig, selv på store plateselskap. Plata ble likevel lidende under den tøylesløse eksperimenteringen, som sikkert var særdeles underholdene fra scenen, men som falt smått flatt til jorden på plate. Det betød ikke at Shooting At the Moon var mislykket, tvert imot, men helheten endte noen knepp under debuten, til tross for flere sterke øyeblikk.

De to rene improvisasjonene, Pisser Dans un Violon og Underwater, ga Shooting At The Moon et unikt preg, men ødela noe av flyten i albumet. Ingen av de to var spesielt vellykket som improvisasjoner og ble mest stiløvelser i fri flyt. The Whole Moon hadde, overraskende nok kanskje, ikke den improviserende kraften som for eksempel AMM, som skapte store varige verk på plate med tilnærmet samme utgangspunkt. Alle kunne ikke være Keith Rowe.

Shooting At The Moon inneholdt også et knippe sterke sanger fra Ayers hånd. Den sleske teksten i May I?, om mannen som bare ville sitte ved bordet og titte på dama en stund, hadde en deilig melodi, som Ayers sang med sin dype bariton. Red, Green And Blue hadde noe av den samme stemningen med en lang solo fra Coxhill, som passende krydder. Clarence In Wonderland var en psykedelisk ditty med løft i refrenget, igjen krydret av Coxhill. Lunatic Lament var rett frem rock & roll, med en sjelden grov gitarsolo til Ayers å være, og koret ga ikke tvil om at tittelen på låten var på sin plass. Bridget St. John sang duett med Ayers på den snurrige visa The Oyster and the Flying Fish, som ikke løftet seg over det bagatellmessige trivelige.

På flere av sporene lyktes The Whole World med å kombinere rock med psykedelia og avantgarde-triks. Dette ble best demonstrert på Rheinhardt & Geraldine/Colors Para Dolores, som krydret rocken med snurrige blåsere, Wyatts vokalise og tapemanipulering. Helt til slutt på side to lå det klassiske tittelsporet, som var en bearbeidet utgave av Soft Machines Jet Propelled Photograph, her forvandlet til insisterende avantrock, med blåsere, farfisa på avveie og usedvanlig trommespill fra Fincher. Et sjeldent sterkt øyeblikk i britisk rock.

Rating: 7,5/10