Emerson, Lake & Palmer – In Concert (Atlantic LP, 1979)

 1) Introductory Fanfare; 2) Peter Gunn; 3) Tiger In A Spotlight; 4) C’est La Vie; 5) The Enemy God Dances With The Black Spirits; 6) Knife Edge; 7) Piano Concerto No. 1 (Third Movement); 8) Pictures At An Exhibition

Emerson, Lake and Palmer ble oppløst etter utgivelsen av Love Beach, og Atlantic rundet av gruppas syttitall med en live-LP. “In Concert” var trioen tredje konsertalbum. Dèt kan høres vel mye ut, men i tilfelle ELP lot det seg forsvare. Pictures At An Exhibition inneholdt musikk gruppa aldri ga ut i studioversjon og Welcome Back My Friends To The Show That Never Ends var en sterk dokumentasjon av gruppa på toppen av sin skaperkraft. De var verre med In Concert, men jeg er likevel glad for at den er tilgjengelig, som en dokumentasjon av en gruppa på halen av sin storhet. Albumet ble relansert i 1993, under tittelen Works Live, som dobbel cd med langt mer musikk enn på LPen fra 1979.

Mesteparten av opptakene var hentet fra en konsert 26. august i Olympic Stadium i Montreal, Canada. Heldigvis var konserten i Canada en av få hvor ELP hadde med seg symfoniorkesteret, som ble sendt hjem etter 18 forestillinger på grunn av kostnader som løp løpsk. Orkesteret var å høre på C’est La Vie, Knife Edge, Piano Concerto No. 1 (Third Movement) og Pictures At An Exhibition.

In Concert låt fenomenalt. Opptakene var av ypperlig kvalitet. ELP virket rimelig inspirerte, selv om det var et godt stykke til den nesten ustyrlige energien fra Pictures og (særlig) Welcome. Låtmaterialet var ikke av samme kaliber som på tidligere konsertbravader. Musikken var for en stor del hentet fra Works-platene. At trioen ville vise frem sitt nyeste materiale var greit nok, men dessverre var det av langt svakere kvalitet enn det de tre leverte på første halvdel av syttitallet.

Etter den obligatoriske fanfaren innledningsvis, som bekreftet at patos fortsatt ikke var et fremmedord for de tre, dro de i vei med den gamle traveren Peter Gunn. Peter Gunn var opprinnelig musikk til tv-serien av samme navn, spilt inn av Henry Mancini i 1958. Den ble gjort i mange versjoner opp gjennom årene, og ELPs versjon var på det jevne, der den tøffet i vei på karakteristisk vis.

Tiger In A Spotlight, C’est La Vie og The Enemy God Dances With The Black Spirits var alle hentet fra Works-platene. De to første var ikke all verden i utgangspunktet, og hverken Tigers rotete arrangement og kavete ikke-melodi eller C’est La Vies svulmende melodrama ble særlig bedre fra scenekanten. Carl Palmers The Enemy God Dances With The Black Spirits var bedre, med sin insisterende miks av rock og klassisk, og kunne godt vært lenger enn sine snaue tre minutter.

Emersons pianokonsert var representert med den tredje satsen. Det var mektig å høre symfoniorkesteret i fullt driv, og den voldsomme dramatikken i stykket gjorde godt de fem minuttene det stod på. Pictures At An Exhibition ble fremført som en 15 minutters medley, kortet ned fra den forrige konsertversjonens 40 minutter. Lytteren fikk høre de største melodiske høydepunktene i stykket, men gikk glipp av den opprinnelige versjonens dramaturgi.

Rating: 5/10