Blondie – Pollinator (BMG cd, 2017)

1) Doom Or Destiny; 2) Long Time; 3) Already Naked; 4) Fun; 5) My Monster; 6) Best Day Ever; 7) Gravity; 8) When I Gave Up On You; 9) Love Level; 10) Too Much; 11) Fragments

I en alder av 72 år stod Debbie Harry i spissen for nok et Blondiealbum, det ellevte i rekken og det femte etter comebacket i 1999. Pollinator ble gruppas største kommersielle suksessen siden nettopp comebackalbumet No Exit. Plata gikk til 4. plass i UK, og markerte seg også i USA med en 63. plass. Pollinator gjorde det også brukbart i andre markeder.

Den relative suksessen var muligens et signal fra publikum at de ønsket seg et Blondie som var til å kjenne igjen fra gamle dager. Pollinator var det albumet etter gjenoppstandelsen i 1999 som var mest gjenkjennelig for de som på et eller annet tidspunkt hadde forelsket seg i de fire første platene. Pollinator var Blondie i poprockland, riktignok med et oppdatert lydbilde, men denne gangen var oppdateringen gjort med forståelse og god smak. Det var det produsent John Congleton som sørget for. Congleton var selv musiker og hadde sitt eget band The Paper Chase, i tillegg til å ha produsert mange spennende artister. Han hadde jobbet med alle fra Laurie Anderson, Angel Olsen og The Decemberists til Baroness, Sigur Ros og Sleater-Kinney.

Chris Stein og Debbie Harry overlot det meste av låtskrivingen til andre. De to bidro kun med to låter, samt at Harry samarbeidet med Dev Hynes (aka Blood Orange) om en. Harry og Stein skrev åpneren Doom Or Destiny, hvor Joan Jett dukket opp med raspevokal i refrenget.

Det var mange kjente størrelser som ønsket å jobbe med Blondie denne gangen. Nick Valensi (The Strokes), Johnny Marr og nevnte Joan Jett bidro på hvert sitt spor. Marr komponerte også et av platas høydepunkter med My Monster. Valensi skrev Best Day Ever sammen med Sia. David Sitek fra TV On The Radio var med på å skrive Fun, mens Charli XCX bidro med Gravity. Slik ble Pollinator en markering av Blondies betydning for mange artister. Hvorvidt resultatet stod i stil med alle de kreative kreftene som var involvert var et annet spørsmål.

Strengt tatt hadde hverken Blondie eller Debbie Harry solo gitt ut en gjennomført god plate siden Eat To The Beat i 1979. Platene etter comebacket hadde vært ujevne, med noen høydepunkter, en del blundere og mye fyllmasse. Pollinator var ett av de bedre forsøkene, med et brukbart låtmateriale, selv om det var for få virkelige høydepunkter. Inntrykket av at gjestene hadde anstrengt seg for å skrive «Blondie-sanger» var åpenbart. Det var fint å høre hvilken undervurdert og fenomenal trommis Clem Burke var, og hvilket sensuelt drag de gamle kjærestene Harry og Stein klarte å komme opp med. Og det selv om Debbie Harrys stemme ikke var i nærheten av hva den var i storhetstiden. Likevel ble for mange av sangene vel blasse etter noen gjennomlyttinger. Det var liksom ikke så mye mer enn lyden av Blondie i et passelig lydbilde med passelige sanger. Dermed ble det liten grunn til å bruke mye tid på Pollinator, selv om plata var grei tidtrøyte i noen uker.

Harrys stemme hadde vært litt opp og ned etter comebacket, aldri helt krise men heller ikke like sterk som den var på sytti- og åttitallet. På Pollinator slet hun på enkelte sanger, som for eksempel Best Day Ever, hvor det var nesten vondt å høre henne. Men i hovedsak klarte hun seg greit.

Rating: 6,5/10