Kevin Ayers – Bananamour (Harvest LP, 1973)

1) Don’t Let It Get You Down (For Rachel); 2) Shouting in a Bucket Blues; 3) When Your Parents Go to Sleep; 4) Interview; 5) Internotional Anthem; 6) Decadence; 7) Oh! Wot A Dream; 8) Hymn; 9) Beware of the Dog

Etter at The Whole World gikk i oppløsning, satt Ayers igjen uten et band som kunne promotere Whatevershebringswesing. Det ble gjort forsøk på å sette sammen en gruppe med David Bedford som leder, men det stoppet på grunn av pengemangel. Dermed ble ingen turne, og det eneste som ble hørt fra Ayers, Bedford og deres planlagte orkester var en opptreden på BBC. Mike Oldfield spilte ikke lenger med Ayers. Han brukte tiden på demoene til Tubular Bells, som ble spilt inn på en opptaker han lånte av Ayers. Det ble starten på en annen og stor historie.

Ayers samlet omsider et nytt band, denne gangen en trio med bassist Archie Legget og trommeslager Eddie Sparrow. Disse tre gikk i studio i september 1972, og i løpet av to hektiske måneder spilte de inn Bananamour, som ble Ayers siste albumet på Harvest i denne omgang. De tre hadde med seg en rekke prominente gjester. Steve Hillage, Mike Ratledge, David Bedford og Robert Wyatt bidro på hvert sitt spor. Ronnie Price spilte piano. Like viktige var koristene Barry St. John, Liza Strike og Doris Troy og blåserne Howie Casey, Dave Caswell og Lyle Jenkins. Spesielt sangerinnene satte sitt preg på Bananamour, og ga plata en teint av soul, som kledde sangene Ayers hadde kommet opp med.

Bananamour var nok et godt album fra Ayers, og kanskje hans beste siden debuten. Sangene var mer fokuserte og stod godt til hverandre i en helhet som album, uten at han gikk i fella med fordummende forenklinger. Ayers var fortsatt Ayers, og selv om musikken var mer direkte var fortsatt Ayers eksentriske sjarm tilstede i stort monn. Han hadde kommet opp med syv sterke sanger. Det var ingen improviserte utskeielser eller unødvendige nostalgiske returer til femtitallets rock & roll. De syv sangene ble supplert med to korte instrumentaler, International Anthem og Beware Of The Dog.

Flere av låtene smakte av John Lennon. Don’t Let It Get You Down, When You Go To Sleep og Interview kunne vært hentet fra Lennons tidlige solokatalog, sågar fra sen Betales-tid. De to førstnevnte ble gitt et drag av soul og gospel, noe som bidro til å løfte sangene opp mot det beste Ayers hadde levert. Don’t Let It Get You Dow gikk i balladetempo, og var et godt eksempel på hva Ayers kunne få til av klassisk rock. Archie Legget sang When Your Parents Go To Sleep, også det en ballade, med en stemme som minnet om en beskjeden Joe Cocker. Det passet sangens forankring i blues og den sleske teksten. Den blå følelsen ble forsterket av blåsernes breiale drag.

Interview smakte mer av Ayers «typiske» eksentrisitet, med hakkete rockerytme og røff gitardominans og besøk av Mike Ratledges psykedeliske orgelsveip. Interview var Bananamours mest eksperimentelle låt, sammen med Decadence, den åtte minutter lange hyllesten til Nico. I Decadence gikk Nico under navnet Marlene, noe Ayers forklarte med at det passet sangen bedre. Inspirasjonen fra Nico likevel uomtvistelig. Den fløt på et teppe av synthesizere, mens Steve Hillage spilte sin karakteristiske «space gitar». Den fenomenale Hillage var på dette tidspunktet medlem i Gong og ble med Ayers på turne i Frankrike før han forsvant ut av bildet. Han dukket opp med en solid solokarriere noen år senere. Ayers skulle, som vi skal se på neste utgivelse, få en ny sterk gitarist å samarbeide med.

Ayers nøyde seg ikke med å hylle Nico. Også Syd Barrett fikk en sang tilegnet seg. Oh! Wot A Dream var satt i en musikalsk setting Barrett verdig, med en fengende og småpsykedelisk kombinasjon av tekst og musikk. Med Decadence og Oh! Wot A Dream skapte Ayers forbløffende treffende hyllester til to av rockens mest ikoniske figurer.

Legges det til at Bananamour også inneholdt den smukke pianoballaden Hymn, som sendte lytteren ut på den pastorale landsbygda, og viserockeren Shouting In A Bucket Blues, med en skarp tekst og sang av Ayers, var det ikke vanskelig å konkludere med at Ayers hadde levert et varig album.

Rating: 8,5/10