Built To Spill – Ultimate Alternative Wavers (C/Z Records cd, 1993)

1) The First Song; 2) Three Years Ago Today; 3) Revolution; 4) Shameful Dread; 5) Nowhere Nothin’ Fuckup; 6) Get A Life; 7) Built To Spill; 8) Lie For A Lie; 9) Hazy; 10) Built Too Long (parts 1, 2 & 3)

Built To Spill ble startet av Doug Martsch i Boise, Idaho i 1992. Martsch spilte gitar og sang, og skrev alle låtene.  Built To Spill var alltid hans prosjekt. Martsch hadde tidligere vært en del av Treepeople, som ga ut flere album mellom 1988 og 1994.

Martsch fikk med seg Brett Netson på bass og rytmegitar og Ralf Youtz på trommer. Denne utgaven av Built To Spill holdt kun kort tid, men de tre rakk å spille inne debutalbumet Ultimate Alternative Wavers. Betson gikk videre til Caustic Resin, som ga ut et knippe sterke album i løpet av nittitallet. Youtz spilte senere med Martsch i The Halo Benders. Built To Spill fikk kontrakt med C/Z Records, der de delte hjem mer sterke navn som 7 Year Bitch, Melvins, Love Battery, Silkworm og Skin Yard. I starten hadde Built To Spill mye av den samme slamrende, uvørne sjarmen som flere av de nevnte gruppene, der de improviserte seg frem over enkle låtstrukturer.

Built To Spill var alltid sentrert rundt Martsch gitarspill. Han var naturlig nok et barn av sin tid, med bakgrunn fra åttitallets undergrunnsrock, men han var også inspirert av musikk fra tidligere tider. I Built To Spills tidvis lange låter, med tunge strekk av solospill, kunne høres alt fra Dinosaur Jr og Neil Young da han spilte med Crazy Horse, til Tom Verlaine og Richard Lloyd i Television. Musikken ga også assosiasjoner til jamband-kulturen, med band som Grateful Dead og The Allman Brothers, om ikke så mye i det rent musikalske, så i ånd og tone. Martsch var kanskje ikke verdens mest originale gitarist, men han utviklet etter hvert en egen signatur, med en røff, uvøren tone og langstrakt, grusete solospill.

Built To Spill skulle lage flere svært sterke album. Debuten holdt ikke samme klasse som deres beste utgivelser, men hadde sine sider, selv om plata bar preg av et band som var i ferd med å finne fast grunn under føttene. Flere av gruppas signaturer var på plass, men skulle foredles og forfines på de kommende platene. Her var Martsch lett gjenkjennelige røst, hans typiske gitartone og låter vel forankret i klassisk, amerikansk rock, definert som en kombinasjon av syttitallets melodiøse kraftrock, Neil Young og åttitallets gitarrock. Built To Spill var aldri punk eller hardcore. De hadde mer til felles med midtperiode Dinosaur Jr og med Pavement.

Martsch og co tok seg god tid på Ultimate Alternative Wavers. Ti sanger med samlet spilletid på knappe timen var en vel stor dose. Plata hadde tjent på å være et kvarter kortere. Det var ikke nødvendigvis direkte svake sanger å finne, men mye gikk på jevne. Built To Spill var langt fra de eneste som led av «cditis» på nittitallet. Gleden over at vinylplatens 45-minutters begrensning var en saga blott medførte at mange lagde for lange plater, og dermed testet publikums tålmodighet.

Get A Life var en øsende Youngsk-gitarodyssè som var vel verdt sine snaue seks minutter. Det samme var platas absolutte høydepunkt, den syv minutter lange balladen Hazel. Her traff Built To Spill spikeren på hodet, med en vakker melodi som sluret i vei,og en sjeldent nær vokal fra Martsch. Det tredje høydepunktet var Built To Long, som trass i sine eksesser (tre deler over 10 minutter) var lett å like, i hvert fall for de av oss som aldri fikk nok av den grove, klassiske gitarblødingen Crazy Horse leverte på Weld. Så var det også et eget drag over Martsch spill, som ga tilstrekkelig egen signatur til at han ikke fremstod som en blek kopi. Gjestemusiker Todd Dunnigans orgel løftet både Hazel og Built To Long og brøt opp det tunge gitarstuket.

Rating: 6,5/10