Emerson, Lake & Palmer – Black Moon (Victory Music cd, 1992)

1) Black Moon; 2) Paper Blood; 3) Affairs Of The Heart; 4) Romeo And Juliet; 5) Farewell To Arms; 6) Changing States; 7) Burning Bridges; 8) Close To Home; 9) Better Days; 10) Footprints In The Snow

Emerson, Lake & Powell ble en kortlivet affære. Selv om Carl Palmer så meldte sin interesse for å spille med sine gamle kolleger igjen ble det ingen umiddelbar gjenforening av det originale ELP. Da var det Greg Lake som ikke var interessert. Emerson og Palmer fikk i stedet med seg amerikaneren Robert Berry. Emerson, Berry & Palmer ble imidlertid ikke navnet. De gikk for det mer anonyme 3. 3 rakk å spille inn ett album, To The Power Of Three, i 1988. Hverken publikum eller kritikere var i nærheten av å være imponert, og 3 var borte like fort som de kom.

Først i 1991 kom den opprinnelige trioen sammen igjen. Emerson, Lake & Palmer turnerte og ga ut to album i årene mellom 1992 og 1994. Etter at Emerson og Palmer hadde fått orden på helsemessige utfordringer var de tilbake på veien i 1996, før det var endelig slutt i 1998, da de ikke ble enige om retningen på et nytt album.

Det første av de to albumene kom ut i 1992. ELP var langt fra det hippeste man kunne bruke tid på i grungens storhetstid. Likevel gikk Black Moon til 78. plass i USA og trioen hadde en viss suksess med verdensturneen de gjennomførte i 1992 og 1993.

Black Moon var et forsøk på å oppdatere syttitallets ELP til nittitallet. Det gjorde de ved å legge seg tett på lydbildet fra «Emerson, Lake & Powell» (1987), med andre ord et utdatert AOR/pomp-rock sound ala Asia i 1983. Det var nok ikke det beste valget for å nå et nytt publikum på nittitallet.

Black Moon bestod av ti låter med varighet mellom tre og syv minutter. Det meste av musikken var skrevet av Keith Emerson, mens Lake tok hovedansvar for tekstene. Tittelsporet, platas soleklare høydepunkt, komponerte de tre sammen. Det var også plass til en adapsjon av Sergei Prokofjevs ballettmusikk til Romeo & Juliet og en versjon av  Mark Mancinas Burning Brigdes.

Selv med positiv innstilling og den beste vilje var det ikke mulig å konkludere med annet enn at Black Moon var mislykket. Låtmaterialet var meget variabelt, der et flertall av sangene var rett ut kjedelige, og tidvis fryktelig cheesy. Lån øret til den grusomme balladen Farewell to Arms; hvordan kom de dit? En håpløst naivistisk tekst, over en middels power ballade, med et usedvanlig lite smakfullt synth- og tangentarbeid av Emerson. Snakk om for mye bløtkake. Sangene var en kombinasjon av puddelrock og ballader med en lei smak av musikalsk melodrama. Produksjonen var gjennomgående «stygg»-digital, der særlig trommene og tangentene låt sjeldent billig. Det var lite igjen av Emersons hammond, moog og synth eller Palmers elegante tromming. Sjekk for eksempel ut «versjonen» av Prokofjevs Romeo & Juliet for dokumentasjon av elendigheten. I tillegg hadde Lakes stemme forfalt. Hans tidligere så sobre og vakre røst hadde forandret seg til hes nesten-bjeffing.

Det som var å hente av verdi lå først på plata. Tittelsporet var slett ikke verst, lei produksjon til tross. Black Moon hadde en viss dramatikk, med en tyngde og tøffhet som kledde ELP. Paper Blood hadde noe av det samme barskt rockende, og for en gangs skyld kunne Emersons hammond høres surklende under Lake og kordamene.

Rating: 4/10