Killing Joke – Revelations (E.G. LP, 1982)

 1) The Hum; 2) Empire Song; 3) We Have Joy; 4) Chop-Chop; 5) The Pandys Are Coming; 6) Chapter III; 7) Have a Nice Day; 8) Land of Milk and Honey; 9) Good Samaritan; 10) Dregs

 Killing Joke holdt seg til ett album i året, og sommeren 1982 var det klart for album nummer tre. Denne gangen valgte gruppa å reise til Køln, og fikk legenden Conny Plank til å produsere. Plank var en sentral person i syttitallets krautrock. Han hadde jobbet med alle fra Can, Neu, Cluster og Kraftwerk, til krautjazzerne i Kraan og dophodene i Guru Guru. På starten av åttitallet fikk han en ny start på karrieren, med produksjoner for blant andre Ultravox, Eurythmics og Hunters & Collectors.

Plank ga Killing Joke en åpnere lyd enn hva som var tilfelle på What’s THIS For…!.  Revelations var også mer nyansert enn den autistiske og klaustrofobiske forgjengeren. Det var helt greit, for det var neppe mange muligheter i å fortsette ned What’s…musikalske vei uten å gjenta ta seg selv. Det faktum at vinduet var satt på gløtt mot lysere elementer var ikke til hinder for at Killing Joke fortsatt var lett gjenkjennelige. Dit kunne dog innvendes at lydbildet hadde tjent på litt mer betong i bunn av produksjonen, men det var ikke et stort problem; det låt fortsatt fett og farlig.

Låtene på Revelations var gjennomgående kortere enn på forgjengerne. Denne gangen var det plass til ti sanger, mot åtte på hver av de to foregående platene. Det monotont-tribale trommespillet var lagt litt til side, til fordel for en mer nyansert rytmikk. Også gitarist Walker spill var mer variert, uten at hans rykte som «nyveivens» tøffeste og mest oppfinnsomme gitarist ble utfordret av andre enn Magazines John McGeoch. Jaz Coleman la seg også på en mer forsonende stil. Han nedtonet den infernalske bjeffingen til fordel for å faktisk synge. På den svale Good Samaritan var sågar hele rytmekjøret lagt til side, til fordel for en enkel gitarfigur og svært forsiktig perkusjon, med  en ensom Coleman i front. Fornyelsen kledde både lyd og låter godt, og i sum var Revelations forfriskende og en vei videre for gruppa, selv om den i etter på klokskapens lys må vurderes som litt svakere enn både forgjengeren og den formidable debuten.

Revelations bar litt preg av at det hadde gått fort for Killing Joke. Tre album på tre år var ikke snaut, og det skulle forsøksvis komponeres nytt materiale mellom turneer, presse og annet. Det led Revelations litt under. Deler av det umiddelbare og lettere tilgjengelige materiale hadde vanskelig for å feste seg, og gjorde ikke alltid like stort inntrykk som forgjengernes intense stuk. Det var likevel en fengende rockeplate Killing Joke hadde skrudd sammen også denne gangen.

Åpningssporet The Hum var en klassiker, med en tekst som tydet på at Coleman ikke så lyst på ting:

Slowly, slowly all fall down

A blindfold dance and a 1, 2,3

No mistake where they always emphasize security

Draw the curtains, shut the door, the heater’s on

I couldn’t ask for more

I pull the sheets right overhead

Snuggle, snuggle safe in bed

The Hum kunne vært en utmerket singel, men det var Empire Song og Chop-Chop som ble utgitt på syv tommer. Empire Song ble en mikrohit, med 44. plass i hjemlandet. Det var fortjent, for det var en fengende og «typisk» Killing Joke-sang. Denne og oppfølgeren Chop-Chop var de to sporene som lå tettest opp til sanger som Wardance og Follow The Leaders. Andre høydepunkter var den rifftunge We Have Joy og nevnte Good Samaritan.

Selv om Chop-Chop ikke maktet å følge opp med listeplassering, gikk albumet Revelations rett så bra, med 12. plass i hjemlandet som bestenotering. Det var et skikkelig gjennombrudd for Killing Joke, og kunne takkes det mer tilgjengelige uttrykket.

Jaz Coleman gravde seg etter hvert lenger og lenger ned i det okkulte. Han var spesielt opptatt av luringen Aleister Crowley, ofte titulerte «verdens ondeste mann», noe som åpenbart er en misforståelse. Crowley har hatt betydelig innflytelse på mange artister, både de som tok hans skriverier og gjerninger på blodig alvor, som Jimmy Page og Coleman, til den mer overfladisk fascinasjonen til  Ozzy Osbourne og utallige andre innen metal. Killing Joke hadde alltid vært opptatt av ritualer og annet i randsonen av det overnaturlige, gruppa ble tross alt stiftet med et ritual tilbake i oktober 1978. Colemans «forskning» og graving i det okkulte må ha medført at det kokte i skallen hans. Da Killing Joke var med på Top Of The Pops med Empire Song, var det uten Coleman, som hadde «flyktet» til Island, for å unngå den kommende apokalypsen. Walker fulgte snart etter, og etter en stund også trommeslager Paul Ferguson. Bassist Youth ble igjen i England, og forlot gruppa. Han gikk videre med bandet Brilliant. Han fikk også suksess som produsent. Youth skulle ikke spille med Killing Joke igjen før på nittitallet. Han ble erstattet av Paul Raven.

Rating: 7,5/10