Funeral Mist – Maranatha (Norma Evangelium Diaboli cd, 2009)

1) Sword of Faith; 2) White Stone; 3) Jesus Saves!; 4) A New Light; 5) Blessed Curse; 6) Living Temples; 7) Anathema Maranatha; 8) Anti-Flesh Nimbus

I løpet av de seks årene mellom Salvation og Maranatha sang Daniel Rostén, aka Arioch aka Mortuus, på fire Marduk album. I Funeral Mist gjorde fortsatt det meste selv. Som sist fikk han kun hjelp med trommer og miksing. Trommeslager denne gangen var Lars Broddesson, Ariochs kollega fra Marduk. Devo, også han fra Marduk, stod for miksingen.

Om omslaget på Salvation var provoserende, med en herjet Jesus på korset flankert av spedbarn, var omslaget på Maranatha slett ikke mindre mørkt. Oppe i venstre hjørne fantes et bilde av Arioch. Resten av omslaget var dominert av en sliten kvinnekropp, en gammel mann i bønn og en engel med basun, alt i gustne farger.

Omslaget stod godt til det vrange innholdet. Lydbildet var mye av det samme som sist. Spisse, buzzy og lo-fi gitarer, harsk vokal og generelt grim stemning. Som sist var samples og effekter strødd utover albumet. Bass og trommer var løftet produksjonsmessig, noe som gjorde musikken enda mer hardtslående. Dessuten var Lars Broddesson en særdeles kompetent trommeslager. Musikalsk sett var det fortsatt grim black metal som dominerte, men som sist, og i enda større grad denne gangen, var det en betydelig eksperimentvilje hos Arioch, noe som gjorde Maranatha til et sjeldent spennende album innen genren. Han hadde utviklet sansen for, om ikke akkurat den sterke melodi, så i hvert fall hektende riff og stemninger, som tøt gjennom det kaotiske lydbildet. Funeral Mist ble aldri påtatt. De sterke, mørke virkemidlene virket nødvendige for å realisere Ariochs musikalske visjoner.

Sword Of Faith åpnet med demoniske skrik om «It’s The Blood» og grovling fra underverden, før helvete bokstavelig talt ble sluppet løs, i en intens og rå oppvisning i kvlt black metal. Allerede etter to minutter var det så et lite brekk, som sendte tankene i retning av klassisk hard rock, før det banket løs igjen. Den lille tvisten var nok til å gjøre låten til noe mer enn tradisjonell bm. White Stone var noe ganske annet; en låt som slepet seg av gårde, med et drag av tidlig Swans og nesten bluesy gitar under en skrikende sint Aroich. Det fungerte utmerket i sin intense stillstand.

Jesus Saves raste ut av startblokkene, før et drag av nyere tiders Darkthrone-punk slo inn midtveis i det åtte minutter lange sporet. Deretter falt musikken nesten til ro, forsterket av et sample fra Popol Vuhs Through Pain To Heaven. Som tittelen på både låten og samplet tilsa, var tematikken mye av den samme som på forgjengeren; en blasfemisk/hysterisk hyllest til gud/satan, der det hellige ord ble vrengt på og forsterket på en slik måte at det rant ut seig, klebrig blasfemi. Man kunne saktens lure på hva Arioch egentlig tenkte innerst inne.

A New Light tok opp igjen kombinasjonen av black metal og gregoriansk sang, og dèt var like vellykket denne gangen. Kombinasjonen av det hysteriske bm-stuket og den kontemplative roen fra koret skapte uro og ro samtidig; det var rent ut forunderlig vakkert.

Blessed Curse var 12 minutter med dommedag, der en resiterende, hissende røst, i kombinasjon med Ariochs sang, spyttet ut tekster fra Salmenes bok, Johannes åpenbaring, og 5. Mosebok. Musikken lå nærme et tidlig Deafheaven, med symfoniske gitarflak ala blackgaze.

Living Temples og Anathema Maranatha var to rå utgaver av rendyrket bm, bundet sammen av et ambient parti, og sistnevnte ble avsluttet med grusende brøl om at He Shall Burn! Disse ble platas lille skuffelse, der Funeral Mist for en gangs skyld ikke tilførte noe spesielt til sjangeren. Anti-Flesh Nimbus rundet plata av med lavt tempo, truende stemning og sakte utånding over kor, basuner og strykere.

Det var ikke fritt for at Maranatha var en krevende reise i det mørkeste av det mørke, men det var en kraft, og tør jeg si det, rensende effekt i musikken, som gjorde det strevet verdt å stige ned i Funeral Mists verden.

Rating: 8/10