Kevin Ayers – Yes We Have No Mañanas (So Get Your Mañanas Today) (Harvest LP, 1976)

1) Star; 2) Mr Cool; 3) The Owl; 4) Love’s Gonna Turn You Round; 5) Falling In Love Again; 6) Help Me; 7) Ballad of Mr Snake; 8) Everyone Knows The Song; 9) Yes I Do; 10) Blue

Om noen så for seg at Ayers retur til Harvest skulle medføre at han ble sitt gamle, eksentriske jeg igjen, tok man grundig feil. Med Yes We Have No Mañanas leverte han sitt mest strømlinjeformede album så langt. Så var det en annen tid, og mange toneangivende artister fra det tidlige syttitallet hadde «strammet seg opp» og forberedt seg på nye tider. Store progorkester som Genesis og Yes nærmet seg popmusikken. Ayers gamle venner i Soft Machine og Gong bedrev jazz fusion. Ayers selv konsentrerte seg om poprock, forsøksvis med sine eksentriske tilbøyeligheter inntakt. Han hadde sine lett flagrende komposisjoner med seg denne gangen også, men det meste ble polert ned av en lite potent og glatt produksjon.

I utgangspunktet så det hele lovende ut. Med et stilig lite band, med blant andre Ollie Halsall, Rob Townsend (Family) og Charlie McCracken (Taste), og gjester som B. J. Cole, Zoot Money og David Bedford, lå det tilrette for en liten fest. Også produsent Muff Winwood hadde cven i orden. Han begynte som musiker i Spencer Davis Group, før han gikk videre til diverse jobber i platebransjen og ikke minst produksjonsoppdrag for Sparks, Dire Straits, Marianne Faithfull, Traffic og Mott The Hoople.

Yes We Have No Mañanas var gjennomarbeidet, men det var en påtagelig mangel på energi og overskudd, og tør jeg si det, også karakter. Det var smått utrolig at så kunne skje med et så stort og originalt talent som Ayers, men slik var det. Følelsen av en rådvill og middels inspirert artist var påtakelig, som den også var det på Sweet Deceiver. Det var vanskelig å kjenne på et virkelig ønske om å formidle noe vesentlig, og spørsmålet om hvorfor plata ble laget dukket opp; hva var poenget? Tittelen var kanskje Ayers lille beskjed om at ting ikke var så viktig.

Med Ayers evner som sanger og komponist var det vanskelig å kalle Yes We Have No Mañanas helt bortkastet. For fans var det fortsatt ting å hente, selv om nykommere til mannen definitivt burde gravde lenger bak i katalogen hans. Trofaste fans kunne kose seg med visa The Owl, som hadde særpreg, og gynget i vei, med hyggelig melodi og stilig gitarspill fra Halswell. Balladen Yes I Do var kanskje konvensjonell, men her kom Ayers gjennom til lytteren med en ektefølt kjærlighetstekst. Den lange, pompøse Blue gikk også i balladeformat, og var, til tross for å være fylt til randen med patos, en hyggelig stund.

Ellers var plata full av voksenpop, i grenseland mot soft rock og AOR, uten tilstrekkelig originalitet til at noe festet seg, gjentatt lytting til tross. Sanger som Star, Mr. Cool, Ballad Of Mr. Snake og ikke minst den meningsløse versjonen av Falling In Love Again var langt under hva man kunne forvente.

Rating: 5,5/10