Built To Spill – Keep It Like a Secret (Warner cd, 1999)

1) The Plan; 2) Center Of The Universe; 3) Carry The Zero; 4) Sidewalk; 5) Bad Light; 6) Time Trap; 7) Else; 8) You Were Right; 9) Temporarily Blind; 10) Broken Chairs

I februar 1999 slapp Built To Spill sitt fjerde album, nok en gang til god mottagelse blant kritikere. Nå hadde også publikum fått ørene opp, og gruppa gjorde seg for første gang gjeldende på den amerikanske salgslisten. Keep It Like A Secret gikk riktignok kun til 120. plass, men Built To Spill var nå i hvert fall synlige. Nordmenn hadde også fått ørene opp, og sendte plata til 37. plass på VG-lista. Også de to kommende platene fra gruppa skulle gjøre det bra i Norge. Begge krabbet inn på topp 30 her på berget.

Perfect From Now On var en triumf for Doug Martsch, men det hadde vært en slitsom prosess med å få platas lange, komplekse sanger i boks. På oppfølgeren ville han ha enklere prosess. Resultatet ble et knippe mindre komplekse sanger. Flere har påpekt at Keep It Like A Secret hadde vært en mer naturlig oppfølger til There’s Nothing Wrong With Love, og at Perfect From Now On deretter kunne kommet som album nummer fire. Slik ble det som kjent ikke. Keep it Like A Secret endte uansett opp som en sterk oppfølger til gruppas mesterverk.

Flere ting hadde endret seg siden sist. Built To Spill var nå et band, med Brett Netson og Scott Plouf som faste medlemmer, sammen med Doug Martsch. Alle låtene ble skrevet av de tre i felleskap, i motsetning til forrige gang, da Martsch komponerte alt alene. De tre utvekslet ideer og melodilinjer i lange jam-sessions, som deretter ble sydd sammen til korte, gitarbaserte låter.

Selv om lyden av Built To Spill fortsatt var sterkt preget av Martsch stemme og gitar, og det fortsatt var Phil Ek som satt i produsentstolen, var det et litt annet lydbilde denne gangen. Forrige plates utstrakte teppelegging fra cello og mellotron var borte, og kun erstattet av Sam Coomes keyboards på den avsluttende Broken Chairs. Broken Chairs var da også det sporet som minnet mest om sangene på forgjengeren, med sine åtte dronende minutter.

Built To Spills melodiøse øre var like sterk som sist og Doug Martsch var fortsatt en formidabel gitarist, denne gangen med enda flere varianter i arsenalet sitt, enten han spilte dronende nesten-blues, beint frem indierock eller lot lytteren omsluttes av Neil Youngske toner. På Keep It Like a Secret var han eneste gitarist. Strengene hans lå i lag på lag, med mange pålegg i hver sang.

Keep It Like A Secret var gruppa mest umiddelbare plata så langt. Åpningssporet The Plan formelig spratt ut av høyttalerne og omfavnet lytteren, med deilig gitarøs og storstilt melodi. Det var en perfekt åpning, og selv om ikke alle de ti sangene var like overbevisende, holdt det aller meste god standard. Det var heller ikke særlig savn av forgjengernes lange gitarmonolitter; Keep It Like a Secret var mer enn nok i seg selv. Det låt avslappet og organisk, og det oste godt humør av det hele, noe som smittet over på lytteren.

Rating: 8/10