Marvin Gaye – What’s Going On (Tamla LP, 1971)

 1) What’s Going On; 2) What’s Happening Brother; 3) Flyin’ High (In the Friendly Sky); 4) Save The Children; 5) God Is Love; 6) Mercy Mercy Me (The Ecology); 7) Right On; 8) Wholy Holy; 9) Inner City Blues (Make Me Wanna Holler)

 «I had a mind of my own and I wasn’t using it.»  – Marvin Gaye

På slutten av sekstitallet tok Marvin Gaye tak i eget liv. Gjennom sekstitallet hadde han  krangelet med Berry Gordy og Motown gjentatte ganger. Han hadde føyet seg ved hver eneste korsvei, i større eller mindre grad. Han ble en gullkalv, som klemte ut den ene slageren etter den andre, enten alene eller sammen med kvinnelige vokalister. Hans ønske om å være sjef i egen karriere, både som låtskriver og produsent, hadde falt på stengrunn. Situasjonen ble ikke bedre av et skrantende ekteskap, tiltakende kokainmisbruk og problemer med skattevesenet. På toppen av det hele kom sykdommen og dødsfallet til hans yndling Tammi Terrell. 

Til stor fortjeneste for Gaye selv, og ikke minst for alle musikkelskere, tok han tak og løftet seg ut av problemene. Han etablerte et tungt treningsregime, sågar sammen med profesjonelle amerikanske fotballklubber, og søkte etter det spirituelle og religiøse. Samtidig kikket han ut av Motown-bobla og konstaterte at verden var i ferd med å skli av hengslene; opprør i svarte bydeler i Los Angeles, Detroit og andre byer var vanskelig å se på. Det samme var Vietnamkrigen, ikke minst behandlingen av veteranene, som kom tilbake fra helvete på andre siden av jordkloden.

Gaye var ikke den eneste svarte artisten som hadde fått øyene opp for disse problemene. Særlig viktig for Gaye var Ronaldo Benson fra The Four Tops. Benson presset på for at Gaye skulle skrive samfunnskritiske sanger, at han skulle ta engasjementet sitt ut i musikken. I 1970 var dette den dytten Gaye trengte for å komme videre, ta kontroll over egen karriere og realisere sin egen musikk til det fulle. Benson serverte Gaye et utkast til en sang titulert What’s Going On, som han insisterte på at Gaye skulle synge. Gaye tok sangen og løp med den. Resultatet ble etter hvert albumet av samme navn, et av tidenes dypeste og mest skjellsettende soulalbum.

Innspillingene ble gjort i to etapper, Først sensommer og tidlig høst 1970, før det hele ble gjort ferdig våren 1971. Plata ble sluppet i mai 1971, og ble en kjempehit, med mer enn to millioner solgte eksemplarer. Salget sikret Gaye topp 10 plassering på Billboard lista. Drevet av singlene What’s Going On og Mercy Mercy Me ble albumet liggende på listene i lang tid.

Omslaget signaliserte med all tydelighet endringene Gaye gikk gjennom. Borte var den lettbeinte dandyen. Nå fremstod Gaye voksen og alvorlig. Han anla skjegg og oppdaterte gardroben til en voksen og likevel hipp stil. Han fremsto sårbar og bekymret, men med en voldsom pondus og kraft, helt i stil med musikken på plata.

Denne gangen tok Gaye full kontroll i studio. Han komponerte alle låtene, gjerne sammen med andre, og produserte selv. Alle Motowns faste produsenter og låtskrivere var ute. Gaye beholdt The Funk Brothers, den fantastiske gruppen musikere som spilte på det aller meste av Motowns hits. På What’s Going On fikk de også honnør for innsatsen, ved at musikere ble listet opp med navn. Slik var det utrolig nok ikke på tidligere innspillinger på Motown. Gaye brukte også medlemmer av Detroit Symphony Orchestra, med Motown bassist David Van De Pitte som arrangør og dirigent. I tillegg fikk han hjelp av flere vokalister fra Motown stallen.

Under ledelse av Gaye skapte dette laget en drøm av et album. What’s Going On var en melodiøs oase av evige refrenger, svevende stemninger, glimrende musisering og sang og stort alvor. De ni sporene hang mer eller mindre sammen, og utgjorde i stort en sangsyklus. Musikalske og tekstlige tema gikk igjen og bandt det hele sammen til et verk som bør høres i helhet.

What’s Going On var svært ambisiøs, men samtidig umiddelbart tilgjengelig. Musikken hadde den sjeldne kvaliteten at den umiddelbare tilgjengeligheten ikke skygget for de tidløse kvalitetene; What’s Going On var av sin tid, men samtidig fullstendig tidløs. De svartes kår i Amerika, krig, religiøse grublerier, klimaproblemer og kjærlighet; alt ble gitt en patina av det evig uforanderlige. Det skyldtes særlig det naivt åpne og bunn ærlige språket Gaye brukte. Det var vakkert og alvorlig, og det hjalp selvsagt at det tekstene ble sunget av en av de største soulsangere. Gaye multitracket stemmen sin. Han formelig fløt over det mildt jazzy kompet og de svulmende strykerne. Musikken var dypt original, langt unna for eksempel den rumlende lo-fi funken Sly Stone leverte på There’s A Riot Going On og den ellevile funkrocken til Funkadelic. Det gjorde ikke What’s Going On mindre hardtslående, heller tvert i mot. What’s Going On var et inderlig og sjelfullt ønske om en bedre verden, i verdens kuleste musikalske innpakning.

Helhetlig album til tross, det fantes noen store høydepunkter. Ja, ikke bare her, men faktisk i hele populærmusikkens historie. Er det noengang laget en mektigere sang enn What’s Going On? Den har du selvsagt hørt tusen ganger, men jøje meg. I min bok er det vel kun I Say A Little Prayer med Dionne Warwick som matcher den. Stort dårligere var ikke Mercy, Mercy Me og Inner City Blues, begge skjøvet frem på den samme salige blandingen av sjelfull inderlighet, store arrangementer og flytende soul med jazzinfluenser.

Rating: 10/10