Funeral Mist – Salvation (Norma Evangelium Diaboli cd, 2003)

1) Agnus Dei; 2) Breathing Wounds; 3) Holy Poison; 4) Sun of Hope; 5) Perdition’s Light; 6) Across the Qliphoth; 7) Realm of Plagues; 8) Circle of Eyess; 9) Bread to Stone; 10) In Manus Tuas

Funeral Mist ble etablert i Stockholm i 1993, men det gikk 10 år før det var klart for debutalbumet. De ga riktignok ut to demoer i henholdsvis 1995 og 1996 og en EP i 1998, men først i 2003 var det klart for Salvation.

Funeral Mist ble mer eller mindre et soloprosjekt for Daniel Hans Johan Rostén, aka Arioch. Han ga ut tre album som Funeral Mist mellom 2003 og 2018. Han var ikke med i opprinnelige besetningen, men kom med som bassist i 1994. Da gruppa slapp den andre demoen i 1996 var det kun Arioch igjen. Han fikk da med seg trommeslager Tore Stjerna (aka Necromorbus).

Rostén hadde også en annen karriere gående, som vokalist i Marduk. Her var han vokalist fra 2004. For å øke forvirringen gikk Rostén under navnet Mortuus i Marduk.

På Salvation tok Aroich seg av vokal, gitar og bass. Han fikk hjelp av Necromorbus på trommer og en viss Nachash på gitar.

Alle Funeral Mists tre album ble utgitt på det franske plateselskapet Norma Evangelium Diaboli. Her hadde de selskap av blant andre Deathspell Omega, Drastus, Antaeus, Teitanblood, Khatarsis samt svenske Watain og Ondskapt. Norma Evangelium Diaboli spesialiserte seg på harsk og kaotisk black metal, tidvis med innslag av avantgarde, men like ofte med en sjangertro (som i det tidlige nittitall), lo-fi utgave. De fleste artistene hadde et uttalt satanistisk livssyn. Det ble i hvert fall uttalt at man hadde det. Så var det selvsagt en påkledning mange som trafikkerte black metal tok på seg, ofte uten annet enn overfladisk holdning til det hele. Artistene på Norma Evangelium Diaboli fremstod imidlertid med et stort, stygt alvor, både musikalsk og tekstlig, som gjorde satanismen og den blasfemiske uthengingen av religion troverdig.

Sammen med flere av artistene på Norma Evangelium Diaboli, særlig Deathspell Omega, amerikanske Xasthur og Leviathan, og Drudkh fra Ukraina, stod Funeral Mist i front for den tredje bølgen med black metal. De fleste norske gruppene fra den andre bølgen hadde gått videre, og mange av disse kunne samles under betegnelsen post black metal (Ulver, Beyond Dawn, Borknagar, In The Woods, Enslaved). Og selv om andre drev med sitt, upåvirket av omverdenen (Darkthrone, Mayhem, Satyricon og Immortal),  var det en sug etter den virkelige råskapen, i både tekst og musikk.

Salvation var et godt eksempel på denne scenens kraft. Funeral Mist hadde kommet opp med et nådeløst album, som rullet over lytteren 65 minutter til ende. Her var den skarpeste gitarlyden og de hamrende idiot savant-trommene på plass, under den snerrende, vanvittige vokalen til Arioch. Arioch hentet tekster fra bibelen, som han manipulert etter beste evne, eksempelvis med å skifte ut Jesus med Satan i teksten.

Låtene dundret i vei i høyt tempo. Lyden nærmet seg hvit støy, med en nesten uhørt intensitet, selv i denne sjangeren. Ved nærmere lytting, da man hadde fått igjen pusten, dukket det opp nyanser i stormen av toner, som utgjorde det lumre og kaotiske lydbildet. Her var det sang og chants på latin, gregoriansk kor, opptak fra Bergmans Det syvende seglet, og avslutningsvis opptak av strykere fra en svunnen tid. Det var alltid en tvist over løsningene på Salvation. Musikken var enda kaldere enn forbildenes, og mer konsentrert, med lag på lag av gitarer, trommer, bass og vokal, presset sammen til det kun stod igjen en bekmørk nektar.

Salvation bygde seg sakte opp mot høydepunktet med den 12 minutter lange Circle of Eyes, der de overnevnte elementene (minus strykerne) skapte et monster av avantgardistisk metal.

Salvation var krevende å komme inn i, men hadde på samme vis som den beste støymusikken, evnen til å rense både sjel, hjerne og øreganger.

Rating: 8/10